hits

Blogg

Nå må Siv levere!

Finansminister Siv Jensen på sitt kontor. Foto: Finansdepartmentet.

Frp må ikke glemme fjerning av eiendomsskatten og dokumentavgiften i regjeringsforhandlingene.

Sent mandag kveld ble det klart. Det blir borgerlig flertall i Stortinget også i perioden 2017-21. Nå begynner arbeidet med å finne en ny samarbeidsmodell for de borgerlige.

Spørsmålene er mange:

Skal Venstre inn i regjeringen?

Blir det en ny samarbeidsavtale som forplikter de borgerlige som ikke sitter i regjeringen til budsjettsamarbeid?

Blir det endringer i selve regjeringen hvis Høyre og Frp fortsetter alene?

Og ikke minst: Hva blir den faktiske politikken regjeringen og de borgerlige skal føre i årene fremover?

Gjennomføringskraft

Erna Solberg (H) og Siv Jensens (Frp) nyvinning i 2013 var en regjeringsplattform og ikke en regjeringserklæring.

Det var trolig et klokt valg for en plattform er mindre forpliktende.

Likefullt: En gjennomgang Aftenposten gjorde før valget viste at regjeringen hadde levert på storparten av sine lovnader i den såkalte Sundvolden-plattformen.

Når det gjelder boligpolitikken, som vi i Eiendom Norge er opptatt av, så viste en gjennomgang vi gjorde våren 2014 at regjeringen allerede etter seks måneder hadde levert som lovet i de boligpolitiske sakene i plattformen.

Et slikt programregnskap er imponerende, og det gjør ikke våre forhåpninger til gjennomføringskraften mindre i den kommende perioden.

Boliglånsforskriften - et  løftebrudd?

Men, det er alltid et men, og på et punkt i boligpolitikken må det diskuteres om regjeringen faktisk leverte som lovet.

Og det gjelder boliglånsforskriften som kom sommeren 2015, og som ble strammet inn før jul 2016.

Det er etter vårt (og mange med oss) sitt syn at det er boliglånsforskriften som nå bidrar til lavere boligpriser over store deler av landet.

Frp gikk i 2013 til valg på å fjerne Finanstilsynets krav til egenkapital ved boliglån, og på trappen foran Stortinget før valget i 2013 lovet alle de borgerlige partiene å redusere egenkapitalkravet. Frp hadde til og med programfestet å fjerne egenkapitalkravet.

Etter forhandlingene ble politikken i Sundvolden-plattformen formulert slik:

«Regjeringen vil [p]raktisere egenkapitalkravet på en fleksibel måte slik at det hensyntar boligkjøpers betalingsevne.

Det ble av mange oppfattet som et løftebrudd.

Men finansminister Siv Jensen fornektet seg ikke, og i februar 2014 på Eiendom Norges årskonferanse, instruerte Jensen Finanstilsynet til en mer fleksibel praktisering av egenkapitalkravet.

Sett i lys av dette var det overraskende at Jensen året etter, etter råd fra Finanstilsynet, besluttet å forskriftsfeste egenkapitalkravet i en midlertid boliglånsforskrift.

Jensen la imidlertid en sterk demper på Finanstilsynets primære krav til forskriften, som var betydelig strengere enn det som faktisk ble en realitet da forskriften trådte i kraft 15. juni 2015.

Etter en høringsrunde høsten 2016 kom bomben 16. desember 2016: Regjeringen strammet inn forskriften i tråd med flere av tilsynets ønsker, fleksibiliteten ble begrenset og det ble til stor overraskelse innført egne særregler for lån til sekundærbolig i Oslo.

Verden fortoner seg åpenbart svært annerledes i opposisjon enn i posisjon og valgløfter kan vise seg vanskelige gjennomføre i møte realitetene i økonomien (gjeldsveksten) og faglig råd.

Sett i ettertid var det kanskje uklokt av de borgerlige partiene og Frp spesielt å overprøve Finanstilsynet ved å gjøre egenkapitalkravet til en valgkampssak, noe blant andre sjeføkonom Harald Magnus Andreassen har hevdet.

Uavhengig av dette, så må vi diskutere hvordan unge uten egenkapital, men i fast jobb skal få lån til å kjøpe bolig.

Økt eiendoms- og boligbeskatning

I Frp sitt partiprogram for perioden 2017-21 er to saker som vil virke direkte inn på selve prisdannelsen i boligmarkedet og befolkningen og spesielt de unges kjøpekraft i boligmarkedet.

Det er avskaffelse av den kommunale eiendomsskatten og fjerning av dokumentavgiften ved kjøp og salg av bolig.

Dette er to meget gode forslag som Eiendom Norge støtter fullt ut.

Beskatningen av eiendom og da særlig primærbolig er blitt betydelig skjerpet de senere årene, blant annet gjennom økt utskrivning av kommunal eiendomsskatt og økt innkreving av dokumentavgift i takt med økende boligpriser. Samlet utgjør dette nær 20 milliarder nå.

I eksempelvis Oslo og Bodø har vi det siste året opplevd at eiendomsskatten på en normal bolig er kommet opp på et ikke ubetydelig beløp.

Og med økende boligpriser må nå kjøperen av den norske gjennomsnittsboligen til om lag 3 millioner ut med 75 000 kroner i dokumentavgift. Det er mye penger for de alle fleste i dette landet.

Derfor er det oppløftende at Siv Jensen både i partiprogrammet og på partiets nettsider lover å fjerne eiendomsskatten i denne perioden.

Fjern dokumentavgiften

Fjerning av dokumentavgiften har ikke blitt profilert på samme måte, men står i Frps program.

Det er etter Eiendom Norge syn på høy tid at dokumentavgiften avskaffes, og her er de faglige rådene krystallklare.

Scheel-utvalget i NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi foreslo å fjerne dokumentavgiften, da den forhindrer mobilitet i boligmarkedet og arbeidsmarkedet.

I realiteten er det en flyttesskatt som forbrukerne må regne i kostnadene knyttet til å bytte bolig.

Dokumentavgiften er en fiskalt begrunnet avgift som kun har som hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften er usosial og uten begrunnelse i prinsippet om at offentlige tjenester skal utføres til selvkost.

Dagens ordning ble etablert i 1976 som en midlertidig avgift, noe den har den vist seg å ikke være.

En avskaffelse av dokumentavgiften er på overtid, og må også sies å være en forenkling, da det brukes store ressurser både i vår bransje og i det offentlige på å kreve den inn.

Når Siv Jensen og Frp nå skal forhandle med de øvrige borgerlige partiene om en plattform for de neste årene må de ikke glemme eiendomsskatten og dokumentavgiften i forhandlingen, slik de gjorde i 2013.

Nå må Siv levere!

Politikk for førstegangskjøpere

Oslo, Norge 06022014: Finansminister Siv Jensen kom i dag med svar til finanstilsynet og kom med nye retningslinjer i forhold til boliglån på Eiendomsmeglerforetakenes Forening. Foto: Fartein Rudjord

Vi må sørge for at unge også i fremtiden skal kunne kjøpe egen bolig.

8 av 10 nordmenn eier til enhver tid sin egen bolig. Dette er en av de høyeste andelen selveiere i verden, og er en suksesshistorie uten sammenligning.

Egen bolig er et velferdsgode på linje med arbeid og helse, og befolkningen i land med en høy andel boligeiere har høyere snittformue enn land med lav andel boligeiere. Selveiermodellen er en demokratisering av eierskap. Ifølge en fersk svensk studie av privatisering av kommunale boliger har det å være boligeier dessuten positiv effekt både på deltagelse i arbeidslivet og produktivitet. En som eier egen bolig både jobber mer og blir mer effektiv i arbeidet sitt, ifølge studien.

Å undergrave den norske boligmodellen, og å svekke unges mulighet til å kjøpe egen bolig gjennom strenge lånekrav, er med andre ord svært uklokt både for samfunnet og den enkelte.

Stadig mindre nåløye
De senere årene er det blitt stadig vanskeligere å komme seg inn i boligmarkedet uten tilleggssikkerhet på grunn av høye boligpriser og egenkapitalkrav ved boliglån, sist med innstrammingene i boliglånsforskriften i desember 2016.

«Sykepleier-indeksen» utarbeidet av boliganalytiker Anders Lund i Eiendomsverdi viser at i desember 2016, før innstrammingene i boliglånsforskriften, hadde en sykepleier med en lønn på rundt 500 000 mulighet til å kjøpe rundt 3 prosent av boligene til salgs i Oslo. I de andre store byene i Norge var andelen høyere.

Etter innstrammingen ser bildet betydelig mer krevende ut, og ikke bare på Østlandet. Særlig 5-ganger inntekt-kravet i boliglånsforskriften rammer førstegangskjøpere, og med et normalt studielån vil en sykepleier kunne låne cirka 2,2 millioner til bolig. Slik boligprisene har utviklet seg mange steder i Norge gir ikke det mye bolig for pengene, og det selv om boligprisene nå har falt noe i Oslo.

Førstegangskjøpere rammes
Det er ikke noe nytt at det er førstegangskjøperne som rammes av økte krav til boliglån. Selv om innstrammingene i boliglånsforskriften er ment å virke på makronivå for å dempe gjeldsveksten, får den stor effekt for mange unge boligkjøpere på mikronivå. Allerede før boliglånsforskriften ble vedtatt i 2015 hadde Finanstilsynets krav til egenkapital ved boliglån hemmet unge nordmenns mulighet til å kjøpe egen bolig.

I en evaluering av Finanstilsynets egenkapitalkrav, som var forløperen til boliglånsforskriften, utført av Norsk Institutt for By- og regionsforskning (NIBR) i 2013 ble det dokumentert at selv med BSU-sparing vil det være svært vanskelig for unge i fast jobb med normale inntekter å kjøpe egen bolig i de store byene i Norge.

Slike reguleringer av kreditt rammer i så måte først og fremst førstegangskjøpere, og da spesielt dem som ikke har mulighet til å få hjelp av foreldre eller arv for å oppfylle kravene. I så måte virker boliglånsforskriften usosialt.

Essensiell fleksibilitet
Egenkapitalkravet ved boliglån ble en valgkampsak i 2013, og blant andre Frp programfestet å fjerne det. Det skjedde som kjent ikke, snarere strammet finansminister Siv Jensen inn egenkapitalkravet ved å forskriftsfeste det sammen med flere andre krav etter ønske fra Finanstilsynet. Jensens kjepphest fra regjeringsforhandlingene, «fleksibilitet som hensyntar boligkjøpers betalingsevne», ble imidlertid inkludert i forskriften.

Uten denne fleksibiliteten ville forskriften og långivningen sett svært annerledes ut, og fleksibiliteten er en essensiell komponent i reguleringen av boliglån. Bankenes skjønnsutøvelse er vesentlig for yte lån til unge førstegangskjøpere med betjeningsevne, men uten egenkapital.

Tiltak
Samtidig er det mulig å tenke mer kreativt både i og utover boliglånsforskriften med politikk rettet mot førstegangskjøpere.

Av lån som avviker fra boliglånsforskriften (10 prosent på landsbasis, 8 prosent i Oslo) kan en viss andel av disse lånene øremerkes førstegangskjøpere. Dette vil sikre muligheten for flere unge å komme inn i markedet.

Dessuten kan en egen låneordning for unge i etableringsfasen hjelpe de med vanlige inntekter som i dag faller utenfor ordinære boliglån. Ordningen kan etableres i kombinasjon med fast rente, som er lite brukt. Dagens retningslinjer stiller krav til at låntager skal tåle en renteøkning på inntil fem prosent. Det er unødvendig hvis låntager binder renten i for eksempel ti år.

En reduksjon av den forhatte dokumentavgiften vil dempe prisnivået for førstegangskjøpere, enten ved at den fjernes i sin helhet eller ved at det innføres ett bunnfradrag i beregningsgrunnlaget. Det vil gjøre de rimeligste boligene billigere.

Det er viktig for stabiliteten i norsk økonomi at gjeldsveksten ikke er for stor. Men det er også viktig for fremtidige generasjoner både for dem selv og samfunnsøkonomien at de får ta del i velferdsgode nummer en, nemlig egen bolig.

Eiendom Norge arrangerer i samarbeid med Huseiernes Landsfobund på Arendalsuka debatt om unge i boligmarkedet med blant andre boligminister Jan Tore Sanner (H) og Marianne Marthinsen (Ap) tirsdag 15. august.  Les mer og se debatten her.

Billedtekst: På Eff-dagen (nå Eiendom Norge konferansen) i februar 2014 presenterte finansminister Siv Jensen endringer i egenkapitaletkravet. I 2015 forskriftfestet Jensen egenkapitaletkravet i boliglånsforskriften. Foto: Fartein Rudjord.

 

Boligpolitisk bomskudd

Faksimile fra abcnyheter.no

Venstres Guri Melby vil gjøre det vanskeligere for unge å kjøpe egen bolig, samt hemme boligbyggingen og bidra til ytterligere prisvekst i boligmarkedet.

Denne uken har Venstres Guri Melby agiterte i en rekke medier for sin dissens i forslaget til Venstres politiske program for perioden 2017-21, som skal behandles lørdag 1. april på Venstres landsmøte. Melby mener Norge må redusere de skattemessige fordelene knyttet til å eie egen bolig og øke likningsverdien på primærbolig til 100 prosent. Dette skal angivelig bidra til å dempe prisveksten i boligmarkedet.

Ikke bare er det oppsiktsvekkende at en liberal politiker ønsker å gripe inn i den frie prisdannelsen i et marked; det er også oppsiktsvekkende siden forslaget trolig vil hemme boligbyggingen, bidra til økt prisvekst og gjøre det vanskeligere for fremtidig generasjoner å ta del i velferdsgode nummer en i Norge, nemlig egen bolig.

Siden andre verdenskrig har det vært et tverrpolitisk mål at nordmenn skal eie sin egen bolig, og dette har skapt den norske boligmodellen slik vi kjenner den i dag. Modellen er en suksesshistorie: I løpet av livet eier 98 % av alle nordmenn sin egen bolig, og 8 av 10 nordmenn eier sin egen bolig til enhver tid.

Det er i dag kun SV som skiller lag fra de etablerte partiene om dette målet. Får Melby med seg partiets tillitsvalgte kan SV få følge av Venstre i å bryte med den brede konsensusen i norsk boligpolitikk.

Den høye andelen selveiere i Norge er unik både globalt og i skandinavisk målestokk. Verken Sverige eller Danmark har en like høy andel av selveiere, og dette har særnorske historiske årsaker. Allerede i 1920 var over 50 % av norske husstander selveiere. Denne linjen ble videreført da det første norske boligkooperativet, OBOS, ble etablert i 1929. OBOS skilte seg fra boligkooperativer i andre land, da medlemmene skulle ikke leie boligen fra boligkooperativet. De skulle eie den selv som en andel i et borettslag.

Selveiermodellen har store positive effekter både for den enkelte og samfunnet.

Høsten 2015 estimerte Eiendomsverdi AS, som lager Eiendom Norge boligprisstatistikk, den norske boligmassen til å være verdt om lag 7000 milliarder med en gjeldsgrad på 40 prosent. Den norske befolkningens boligformue er med andre ord solid, og den har økt mye siden den gang. Forskning viser at befolkningen i land med en høy andel boligeiere har høyere snittformue enn land med en lav andel boligeiere. Eksempelvis har tyskere lavere formue enn mange andre europeiske land fordi å eie egen bolig er uvanlig. Å eie egen bolig er en kilde til velferd. Det er også grunn til tro at flere nordmenn vil lene seg mot boligformue i årene som kommer på grunn av økt levealder og lavere pensjoner. Trolig vil å realisere boligformue både bli vanligere og også tvingende nødvendig for fremtidens pensjonister.

Ikke har bare å eie egen bolig positiv effekt på folks sparing. Fersk forskning viser at det også har positiv innvirkning på deltagelse i arbeidslivet og boligeierens produktivitet. En studie av en omfattende privatisering av kommunale boliger i Sverige, hvor leietagere fikk kjøpe kommunale boliger, viste at de som kjøpte ikke bare økte sin sparing. Flere tok også steget ut i arbeidslivet, og de som allerede var i arbeidslivet økte arbeidsinnsatsen sin i antall timeverk. De som forble leietakere av kommunale boliger endret ikke sin adferd i arbeidsmarkedet.

De positive effektene av selveiermodellen i boligmarkedet kan ikke undervurderes.

Det er derfor forstemmende at Melby ikke har satt seg bedre inn fordelene med skattesubsidiering av boligeiere gjennom lav formuesbeskatning av primærboligen. Trolig vil hennes forslag gjøre det mer krevende for boligbyggere å bygge nye boliger og fremtidige generasjoner å kjøpe egen bolig. Økt boligbeskatning vil eksempelvis bidra til at færre kan kjøpe boliger i nye boligprosjekter, som igjen vil medføre lavere boligbygging. Det er godt dokumenterte (av blant andre professor Albert Saiz som gjestet Eiendom Norge konferansen siste uke) en nær sammenheng mellom boligbygging og prisdannelsen i boligmarkedet. Derfor vil trolig Melbys forslag bidra ytterligere prisvekst i det norske boligmarkedet, ikke det motsatte.

Det er et boligpolitisk bomskudd.

Selvoppfyllende boligprisfall?

Finanstilsynet direktør Morten Baltzersens spådommer om det norske boligmarkedet kan i verste fall vil bli en selvoppfyllende profeti, skriver Eiendom Norge-direktør, Christian Vammervold Dreyer.

Boligmarkedet i Oslo har de siste 12 månedene steget med 18,1 prosent, og enkelte bydeler har en årsvekst på tyvetallet. En slik oppgang trodde ingen på for et år siden.

Den 8. september presenterte Finanstilsynet direktør, Morten Baltzersen, tiltak mot den sterke gjeldsveksten (og implisitt boligprisveksten) med strengere regler for utlån til bolig.

Den sterke gjeldsveksten «øker samtidig risikoen for senere brå og kraftig boligprisnedgang og økonomisk tilbakeslag», sa direktør Morten Baltzersen.

Som tilsynsdirektør advarer han klokelig om at for høy gjeldsvekst kan skape finansiell ustabilitet.

Finansiell ustabilitet ønsker ingen. For med finansiell ustabilitet kan mye ubehagelig skje. Det er en økonomisk sykdomsdiagnose som kan ha mange skjebnesvangre symptomer, enten vi snakker om gjeldsofre, høyere arbeidsledighet, konkurser. Nei, vi må unngå å bli smittet av finansiell ustabilitet.

Problemet med medisinen Baltzersen har utskrevet er at den medisinerer hele kroppen.

Har hele det norske boligmarkedet behov for medisinering for å roe febertoktene? Eller har vi et lokalt feberanfall, som krever lokal medisinering?

I Bergen steg boligmarkedet de siste 12 månedene med 3,3 prosent. Det er mer fotballfeber enn boligfeber i byen mellom de syv fjell.

I byer som Kristiansand, Tromsø, Ålesund med flere har veksten vært mellom 3 og 5 prosent det siste året. Både tempo og prisvekst gir grunn til friskmelding. I store deler av landet er det lite som minner om de prisspiralene Finanstilsynet frykter.

I store deler av landet utvikler boligmarkedet seg i moderat tempo, og det til tross for heftig bruk av boligmarkedets astmamedisin, nemlig lave renter.

Det er da pussig at tilsynsdirektør Baltzersen finner ut at det er fornuftig å medisinere et helt boligmarked, når store deler av boligmarkedet er ytterst friskt og velfungerende.

Ved å begrense kredittilgangen i boligmarkedet kan man risikere å gjøre en frisk pasient syk. Og for pasienten fra Rogaland, som nå håper på utskriving fra sykehuset, så vil direktøren mot finansiell ustabilitet sende ham ut i høstkulda uten både lue og skjerf. Da vil nok vinteren virkelig komme i Rogaland.

Vi håper finansminister Siv Jensen nå ser helheten, har is i magen og lar markedet dempe feberen i boligmarkedet på Østlandet. Myndighetene kan både fra statlig og kommunalt nivå bidra til en enda bedre tilbudsside i boligmarkedet her.

Å regulere boligmarkedet gjennom å dempe kredittsiden vil ha så mange bivirkninger at vi frykter at Baltzersens spådommer i verste fall vil bli en selvoppfyllende profeti ? nemlig at vi vil kunne få en «brå og kraftig boligprisnedgang og økonomisk tilbakeslag.»

Vi støtter derfor ikke Finanstilsynets forslag til innstramminger i boliglånforskriften. Forskriften fungerer godt slik den står i dag, da den gir bankene en viss fleksibilitet i vurdering av lånesøknader.

Vi vil samtidig minne regjeringen og finansminister Siv Jensen om at å uforbeholdent vedta Finanstilsynets forslag til innstramninger i forskriften, vil innebære å bryte med Sundvolden-plattformen fra 2013, hvor det heter om det som tidligere var tilsynets krav om egenkapital ved boliglån:

«Regjeringen vil praktisere egenkapitalkravet på en fleksibel måte slik at det hensyntar boligkjøpers betalingsevne».

Å fjerne enhver fleksibilitet hos bankene til å utøve skjønn ved innvilgelse av boliglån, slik tilsynet nå foreslår, vil være et løftebrudd.

Finanstilsynet forslag vi i sum gjøre det vanskeligere å få boliglån i Norge, og det er ikke det de regionale boligmarkedet i Norge trenger.

Rett medisin er gjøre noe med tilbudssiden i Oslo og Østlandet, altså stimulere til økt boligbygging.

I resten av landet er boligmarkedet ganske så friskt. 

Les Eiendom Norges høringssvar her.

 

Vi trenger et boligbudsjett i 2015

Boligpolitikk må prege statsbudsjettet 2015.

Denne uken holder regjeringen budsjettkonferanse for statsbudsjettet 2015.

Dette blir den borgerlige regjeringens første virkelig store prøvelse. Når budsjettet legges frem i oktober vil det vise seg om regjeringen faktisk har den gjennomføringskraften Erna Solberg og co kritiserte Stoltenberg II for å mangle.

Selv forventer jeg at regjeringen leverer hva den har lovet innen boligpolitikken i Sundvolden-plattformen. Bolig er svært viktig for norske borgere og norsk næringsliv. Boligpolitikk er sektorovergripende på lik linje med miljøpolitikk, og må gjennomsyre hele budsjettet.

Fall i boligbyggingen

Ferske tall fra Boligprodusentene Forening og SSB viser et kraftig fall i boligbyggingen det siste året. Igangsettingstillatelser for nye boliger falt kraftig, f.eks. var fallet i Oslo for januar 2014 sammenlignet med januar 2013 så høyt som 56 %.

Denne utviklingen er bekymringsfull når vi vet at behovet for flere boliger i de største byene er stort på grunn av sterk befolkningsvekst og urbanisering. Stabil boligbygging er svært viktig, for hvis fallet fortsetter vil boligprisene stige mye mer i Norge.

Et viktig grep for stabil boligbygging er forutsigbarhet i Husbankens rammer for grunnlån til boligbyggere. Vi har nå flere år på rad sett at Husbanken går tom for penger om høsten. Regjeringen må i budsjettet legge til rette for at Husbanken har nok penger til utlån gjennom hele året.

Lovnader fra plattformen

Den borgerlige regjeringen har foreløpig levert når det gjelder forenklinger av plan- og bygningsloven, statlige innsigelser til kommunale planer og delvis i egenkapitalkravet. Dette må imidlertid bare være begynnelsen, for en rekke budsjettposter må komme på plass i 2015.

Enklere og mer effektive plan- og byggeprosesser er viktig for boligbyggingen. Forenkling av lovverket er en side av boligpolitikken ? en annen siden er praktiseringen av Plan- og bygningslovgivningen i kommunene. Her har digitaliseringen av saksbehandlingen kommet for kort. Det er nødvendig med bevilgninger til en nasjonal Ikt-plattform for plan- og byggesaker. Det må regjeringen levere i budsjettet for 2015.

Øk bevilgningene til samferdsel

Samferdsel og boligpolitikk er to sider av samme hevdet Erna Solberg i 2012. I en kronikk i DN skrev hun «Staten må være en aktør som garanterer for forutsigbarhet og gjør det mulig for byregionene å planlegge langsiktig» og at «staten [må] sørge for å betydelig øke sitt økonomiske bidrag til utbygging av kollektivnettet og gjøre finansieringen mer forutsigbar». Dette forplikter statsminister Erna Solberg og hennes regjering.

Det kanskje viktigste premisset for boligbygging er et godt utbygget og helhetlig samferdselsnett. I etterkrigstiden har bevilgningene til samferdsel vært stykkevis og delt, og preget av prioritering av distriktene. Resultatet ser vi i dag. Storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har store behov for samferdselsmidler for å håndtere befolkningsveksten. 

Dette er kanskje det største enkeltområdet regjeringen må levere på, og forventningene med Frps Ketil Solvik-Olsen i statsråd-stolen er store. I 2014 økte bevilgning til Olsens departement med over 16%. Men foreløpig er budsjettet kun drøye 45 milliarder av et totalbudsjett på over 1100 milliarder. Skal fremtidige generasjoner få et mer velfungerende norsk samfunn igjen for dagens oljerikdom må bevilgningene opp og sendes dit det trengs mest ? til storbyregionene.

Tiltak for førstegangskjøpere

En fersk undersøkelse fra Norsk Institutt for By- og Regionsforskning (NIBR) viser at økningen i egenkapitalkravet har gjort det vanskelig for unge med vanlige inntekter å ta del i velferdsgode nummer én i det norske samfunnet, nemlig egen bolig.

Med inntekt mellom under 400 000 og uten foreldrehjelp vil det være svært vanskelig å kjøpe egen bolig. Selv med maksimal BSU-sparing (150 000,-) vil en 25-åring med fast jobb og gjennomsnittslønn ikke ha mulig til å kjøpe en bolig i verken i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger. Det illustrerer at det er behov for politiske tiltak overfor førstegangskjøpere.

BSU-ordningen ble i statsbudsjettet 2014 økt, men dette er imidlertid et tiltak med lang horisont. Dessuten viser NIBR-undersøkelsen at BSU i liten grad ble brukt til boligkjøp. Det kan tyde på at BSU er et heller dårlig boligpolitisk tiltak.

Selv mener jeg regjeringens bør vurdere å legge til rette for en egen låneordning etter modell av Startlånsordning for unge med fastrente for stabile utgifter. En slik ordning kan hjelpe de med vanlige inntekter som i dag faller utenfor ordinære boliglån. Dagens retningslinjer stiller krav til at låntager skal tåle en renteøkning på inntil 5 %. Det er unødvendig krav hvis låntager binder renten langsiktig for eksempel for ti år.

Et annet viktig grep er å fjerne eller redusere den forhatte dokumentavgiften. Fjerning av dokumentavgiften kan dempe prisnivået for førstegangskjøpere, enten ved at den fjernes i sin helhet eller at det innføres ett bunnfradrag i beregningsgrunnlaget på for eksempel 15G. Det vil gjøre de rimeligste boligene billigere.

Regjeringens har verktøyene for en bedre norsk boligpolitikk i sin kasse. Det gjelder bare å bruke dem i statsbudsjettet for 2015.

Tiltak for førstegangskjøperne

Oppmykningen av egenkapitalkravet ved boliglån er nødvendig, men desto viktigere er tiltak rettet direkte mot førstegangskjøpere.

Eff-dagen sist uke presenterte finansminister Siv Jensen løsningen på det som opposisjonen har kalt regjeringens største løftebrudd ? Finanstilsynets egenkapitalkrav.

- Vi gjør det klart at det kan være forsvarlig å gi boliglån til låntakere med en egenkapital ned mot 10 prosent dersom låntakeren har tilfredsstillende betjeningsevne, har vist at de kan spare og beskytter seg mot renteøkning gjennom å binde renten, sa Jensen til forsamlingen.

De samme synspunktene ble også fremmet i et brev til Finanstilsynet samme dag. Med det var en kinkig sak for regjeringen ute av verden enn så lenge.

Egenkapital til besvær

Egenkapitalkravet har vært en av de store boligpolitiske sakene de siste årene. Kravet hadde vært sovende i mange år før det ble vekket til live igjen etter finanskrisen. Før krisen var full-finansiering heller regelen enn unntaket ved boliglån.

I desember 2011 hevet Finanstilsynet kravet fra 10% til 15% egenkapital ved boliglån. Det gjorde det vanskeligere, spesielt for førstegangskjøpere å få lån. De borgerlige kritiserte beslutningen for å være usosial politikk. Og ikke bare det: Egenkapitalkravet fant også veien inn i partiprogrammene til Venstre og Frp. I mediene profilerte Høyres boligpolitiske talsmann Michael Tetzschner seg på at de ønsket å senke kravet til 10%, samt gjøre det veiledende.

Etter regjeringsforhandlingene og Sundvolden-plattformen var Høyre og Frp enig om at: "Regjeringen vil praktisere egenkapitalkravet på en fleksibel måte slik at det hensyntar boligkjøpers betalingsevne."

Det ble bråk. En samlet boligbransje mente det var et løftebrudd. På stortingstrappen før valget lovet nemlig alle de borgerlige partiene Eff og Huseiernes Landsforbund å senke egenkapitalkravet, hvis de kom i regjering.

Økende klasseskiller

Boligbransjen har engasjert seg i egenkapitalkravet fordi det er usosialt. Bakgrunnen er ikke for å skape høyere aktivitet i boligmarkedet. Tiltak som begrenser gjeldsveksten hos norske husholdninger og boligprisveksten kan være nødvendig.

Engasjement er snarere tuftet på en bekymring for økende klasseskiller i det norske samfunnet. Førstegangskjøperne har nå et stadig større behov for hjelp fra familien for å komme seg inn på boligmarkedet.

Et slikt klasseskille er en trussel mot den norske boligmodellen, hvor 8 av 10 nordmenn til en hver tid eier sin egen bolig og hvor skattesystemet favoriserer boligeiere med fradragsrett for gjeldsrenter og generelt lav boligbeskatning.

Dokumentert effekt

Den grundigste dokumentasjonen på effektene av egenkapitalkravet foreligger i en fersk undersøkelse fra Norsk Institutt for By- og regionsforskning (NIBR).

Forskerne Katja Johannessen, Kim Christian Astrup og Per Medby viser hvordan egenkapitalkravet gjør det vanskelig for unge med vanlige inntekter å ta del i velferdsgode nummer én i det norske samfunnet, nemlig egen bolig.

Med inntekt mellom 300- og 400 000 og uten oppsparte midler og foreldrehjelp vil det være svært vanskelig å kjøpe egen bolig. Selv med maksimal BSU-sparing (150 000,-) vil en 25-åring med fast jobb og gjennomsnittslønn ikke ha mulig til å kjøpe en bolig i verken i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger.

Undersøkelsen bekrefter påstanden om at egenkapitalkravet har rammet førstegangskjøperne og folk med gjennomsnittlige inntekter hardt. Dessuten viser undersøkelsen hvor gunstig det faktisk er å eie egen bolig i Norge. Selv med en beskjeden boligprisnedgang vil det være mer lønnsomt å eie enn å leie bolig i Norge.

Tiltak for førstegangskjøpere

NIBR-undersøkelsen illustrerer at det er behov for politiske tiltak overfor førstegangskjøpere, hvis vi skal opprettholde det tverrpolitiske målet om at nordmenn flest skal eie egen bolig også i fremtiden.

Etter mitt syn underkommuniserer Finanstilsynet virkningen av egenkapitalkravet for førstegangskjøperne, både i boliglånsundersøkelsen og sine brev til Finansdepartementet. De bruker gruppen «unge» i sin argumentasjon, som er aldersgruppen under 35 år. Dette er upresist for denne gruppen er trolig kompleks. Det er mer vesentlig hvordan kravet rammer gruppen «førstegangskjøpere». Som NIBR-undersøkelsen viser er disse trolig rammet hardt av kravet.

Uavhengig av fortsatt streng utlånspraksis, vil det være nødvendig med politiske tiltak overfor førstegangskjøpere. BSU-ordningen ble i statsbudsjettet 2014 økt. Dette er imidlertid et tiltak med lang horisont. Dessuten viser NIBR-undersøkelsen at BSU i liten grad ble brukt til boligkjøp av deres informanter. Det kan tyde på at BSU er et heller dårlig boligpolitisk tiltak.

Selv har jeg tre bedre forslag, henholdsvis en egen låneordning for unge, økt bruk av fastrente ved boliglån og endring av dokumentavgiftens innretning.

En egen låneordning for unge i etableringsfasen etter modell fra Startlånsordning kan hjelpe de med vanlig inntekter som i dag faller utenfor ordinære boliglån. Ordningen kan etableres i kombinasjon med fastrente lån, som i dag er lite brukt. Dagens retningslinjer stiller krav til at låntager skal tåle en renteøkning på inntil 5 %,. Det er unødvendig krav hvis låntager binder renten langsiktig for eksempel for ti år.

Sist, men ikke minst kan en reduksjon av den forhatte dokumentavgiften dempe prisnivået for førstegangskjøpere, enten ved at den fjernes i sin helhet eller at det innføres ett bunnfradrag i beregningsgrunnlaget på for eksempel 15G. Det vil gjøre de rimeligste boligene billigere.

I begynnelsen av mars er regjeringens første budsjettkonferanse. Allerede da må regjeringen råde grunnen for tiltak rettet mot førstegangskjøpere i statsbudsjettet 2015. Det trengs om den norske boligmodellen skal opprettholdes i fremtiden.

 

Behovet for kommunereform er langt på overtid

Plan- og byggesaker er ved siden av barnehager, grunnskole og eldreomsorg i dag kommunenes viktigste oppgaver.

Eiendomsmeglingsforetak, som jeg representerer, er storforbrukere av informasjon fra norske kommuner, fordi vi etter eiendomsmeglingsloven har en undersøkelses- og opplysningsplikt for en rekke forhold ved eiendommen som selges.

Disse opplysningene må hentes inn i kommunenes plan- og bygningsetater. Her er effektiviserings- og samordningspotensialet stort, for det er i dag enorm variasjon i kvalitet og service i kommunenes tjenester.

Enkelte kommuner har utviklet gode digitale tjenester som leverer opplysninger raskt. Andre kommuner er digitale sinker og bruker manuelle tjenester, hvor det kan gå mange uker å hente ut opplysninger. Dessuten er arkivene ofte svært mangelfulle. Derfor må det samtidig med kommunereformen etableres en nasjonal ikt-standard for plan- og byggesaksbehandling.

Dagens regime er lite effektivt, uforutsigbart og kostnadskrevende for forbrukere, boligbyggere og eiendomsmeglere. Dessuten innebærer dagens tilstand en betydelig risiko for manuelle feil. Dette er svært uheldig fordi det gjerne berører boligselgere som er i en kritisk situasjon - de har kjøpt ny bolig og skal selge sin eksisterende. Det offentlige påfører med andre ord borgerne risiko.

Nasjonalt definerte oppgaver og krav til kommunene i plan- og byggesaker er av kritisk betydning.

Ekspertutvalget og statsråd Jan Tore Sanner (H) bør se på hvordan effektivitet og et forutsigbart plan- og byggesaksregime kan etableres i alle norske kommuner. Det gjelder både arkivtjenester, god saksbehandling og politisk behandling. Sistnevnte er også vesentlig, for reformen må ta sikt på å forebygge korrupsjon og kameraderi.

Regulering av eiendom, kan ha stor økonomisk verdi, og i små kommuner sitter ofte politikerne svært nær beslutninger for egen, venner og bekjentes eiendom. Kommunereformen må derfor sørge for å gi oss kommuner med en kritisk størrelse, som gjør at de folkevalgte faktisk kan være inhabile i gitte saker.

Sist uke kom nyheten om at Arbeiderpartiet og nestleder Helga Pedersen er avventende, men positive til regjeringen og statsråd Jan Tore Sanners (H) varslede kommunereform. Sist uke møtte også seks kandidater for kommunesammenslåinger stortingspresident og Oppland-representant Olemic Thommessen (H) og statsråd Jan Tore Sanner (H).

Ordførere fra seks Valdres-kommuner var invitert til stortingspresidentens kontor for å diskutere samarbeid mellom kommunene, som samlet har omtrent 18 000 innbyggere. Valdres er et typisk eksempel på at dagens kommunegrenser ikke er tilpasset arbeidsmarkedet, næringslivet, kommunale oppgaver og samfunnet som sådan.

Valdres er et område i vekst og blant annet et av landets viktigste hytteområder. Én Valdres-kommune vil ha stor innvirkning på effektivitet i tjenestetilbudet for innbyggerne, bedre regional planlegging og på sikt også lavere driftskostnader i kommunen.

Regioner som Valdres med en uhensiktsmessig kommunestruktur og som samarbeider over grensene gjennom såkalt interkommunalt samarbeid, er det av mange av blant dagens 428 kommuner. Potensial for sammenslåinger og sterkere kommuner er med andre ord stort, når samarbeid på tvers av grensene allerede er etablert. Valdres-kommunenes positive holdning til sammenslåinger lover godt for kommunereformen.

Allerede i slutten av mars skal ekspertutvalget ledet av professor Signe Vabo legge frem en rapport som skal vurdere hvilke oppgaver fremtidens kommuner skal ha. Og i mai vil regjeringen ved Jan Tore Sanner (H) legge frem en kommuneproposisjon i Stortinget med målene for reformen og en plan for gjennomføring.

Det raske tempoet er svært positivt, for behov for en kommunereform er langt på overtid.

Boligmarkedet er i klar bedring

Boligmarkedet viser tegn til klar bedring etter en svak høst.

Etter en høst med nedgang i boligprisene har flere, inkludert undertegnede, varslet en mer moderat prisutvikling i 2014. Noen pessimister med Nordea i spissen har til og med spådd en vesentlig nedgang. Moderasjon i prisene er fremdeles sannsynlig, og kanskje også ønskelig, men med boligsalget så langt i januar er en nedgang i boligprisene mindre sannsynlig. Til tross for godt boligsalg så langt er det grunn til å forvente store regionale forskjeller.

Boligprisene gikk i 2013 ned med 0,6 %. Det er første gang siden finanskrisen vi har hatt en negativ 12 måneders vekst. Dette har preget de avisoverskriftene de siste ukene.

Boligmarkedet har likevel startet bedre enn forventet. Vi har så langt i januar solgt mange boliger for årstiden å være, samt flere boliger enn forventet. Prisutviklingen er det for tidlig å si noe om, men det meldes om mange salg av boliger som også ble forsøkt solgt før jul. Nå oppnås det priser som man før jul ikke fikk bud på en gang. Dette vitner om et marked i klar bedring.

En av de viktigste årsakene til våre moderate forventninger for 2014, er at varelageret (antall usolgte boliger i markedet) er vesentlig høyere enn på samme tid de siste årene. Varelageret er utvilsomt vesentlig høyere enn i 2011-2013, men vi ser samtidige store regionale forskjeller.

For Oslo og Trondheim er varelageret vesentlig høyere enn i 2011-2013, men likt som i 2010. Boligprisene i 2010 steg i disse byene med henholdsvis 8,1 % og 10,2 %. Selv om vi gikk inn i året med et høyt varelager, fikk vi en sterk boligprisoppgang. Hovedårsaken var at tilbudssiden sank vesentlig utover høsten, på grunn av svært lite nybyggaktivitet i disse regionene årene før.

I Bergen er varelageret langt fra høyt, og det er få tegn som tyder på at prisene i Bergen vil falle fremover. Varelageret er for eksempel 25 % lavere enn i 2010, og cirka på samme nivå som i 2011-2012. Skal du selge bolig i Bergen er det grunn til å være større optimist enn i de andre store byene i Norge.

I Stavanger tegner det seg et litt annet bilde. Det har vært stor nybyggaktivitet i Stavanger de siste årene, og det gjenspeiler seg nå i et svært høyt varelager for Stavanger å være. Det er nå godt over dobbelt så mange boliger for salg i Stavanger i dag sammenlignet på samme tid i fjor.

Vi har lenge sagt at Stavanger har utviklet seg betydelig bedre prismessig enn i resten av landet, og det er derfor ikke unaturlig med en svakere utvikling i prisene.

Når vi konkluderer med at boligmarkedet er i klar bedring, så er det fremdeles ikke snakk om en full friskmelding. Vi forventer at varelageret fremdeles vil være høyt i mange av landets største regioner de neste månedene.

Det går mot lysere tider, kanskje også i boligmarkedet.

Slik forenkler du Norge Siv Jensen

Finansminister Siv Jensen vil ha tips om avbyråkratisering og forenkling av offentlig sektor. Jeg har mange forslag.Mulighetene for forenkling av offentlig sektor for eiendomsbransjen jeg representerer er enorme.

Både boligbygging og kjøp og salg bolig (eiendomsmegling) lider under kompliserte lovverk og lite effektiv organisert offentlig sektor.

Vi må forholde oss til minst 17 ulike lover og forskrifter. Ansvaret er fordelt over fire departementer, henholdsvis Jensens eget departement, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet. I tillegg kommer underliggende etater som Forbrukerombudet, Finanstilsynet, Norges Bank og Statens Kartverk med flere.

Bare å komme med innspill til forbedringer er byråkratisk.

Boligminister

Siden 2009 har jeg agitert for at vi trenger en boligminister.

Til en viss grad har vi fått det nå, i Jan Tore Sanner (H), som fra nyttår skal styre hele Plan- og bygningsloven. Sammen med moderniseringsoppgavene, som nå ligger på hans bord, er han nå svært viktig for moderniseringen av Norge. Sanner skal lede digitaliseringen av offentlig sektor, gjennomføre en kommunereform, samt effektivisere boligpolitikken.

Spørsmålet er om Sanner ikke bør få større ansvar. Av en eller annen grunn ligger Bustadoppføringsloven, Tinglysingsloven, Avhendingsloven og Sameieloven under Justisdepartement. Lover som er viktige for bolig- og eiendomsbransjen.

Hvorfor flyttes ikke disse til Sanner?

Skal Sanner faktisk klare å fornye Norge og skape en boligpolitikk som gjør at vi klarer å bygge alle de boligene Norge trenger i årene som kommer, må han ha et bredere ansvar for boliglovgivningen.Lovansvaret mellom departementene fremstår for oss i bransjen vilkårlig. En mer hensiktsmessig organisering og gjennomgang av lovansvaret er høyst nødvendig.

Regjeringen må rydde opp.

Kutt i lovene

Viktigere enn hvor lovene ligger, er innholdet i dem.

Eiendomsmeglingsloven har blitt mer byråkratisk under den rødgrønne regjeringen. Det er viktig med et godt regelverk for å sikre at eiendomstransaksjoner skjer sikkert, men en rekke regler som er innført de senere årene er uhensiktsmessig.

Eksempelvis: Selv om en eiendomsmegler har provisjonsbasert honorar, er vi pålagt å føre timelister. Dette gir merkostnad for forbrukerne i hundre millioners klassen.

En tilsvarende parallell finnes i Plan- og bygningsloven. Den 70 sider lange loven er en av de som bidrar til mest byråkrati i Norge. Den legger premissene for kommunenes behandling av byggesaker. Loven er blitt stadig mer kompleks. Resultatet er både tekniske krav og saksbehandlingskrav som forsinker og fordyrer bygging av boliger. Her trengs en opprydning.

Generelt må regjering og storting begynne å kutte i lovboken, ikke bare utvide den med nye lover og forskrifter. Lovgivningen må bli kortere og mer presis.

Digital forvaltning

Kvaliteten på lovene er uløselig knyttet til forvaltningen av lovene i departementer, direktorater, tilsyn og kommuner.

Et stort problem i Norge er mangelen på gode digitale tjenester i stat og kommune for bygg- og eiendomssaker. Det er positivt at regjeringen nå tar e-tinglysning på alvor, men det burde vært gjennomført for mange år siden. Dagens tinglysning på papir er til stort hinder for alle forbrukere og finans- og eiendomssektoren.

Et stort hinder er også kommunestrukturen og det høyst varierende tjenestetilbudet innen kommunenes plan- og bygningsetater. Noen kommunen er gode, andre er elendig. Vi trenger et nasjonalt datasystem for plan- og byggesaker. I dag er det overlatt til den enkelte kommune å utvikle sitt eget system. Vi trenger en nasjonal standard.

Dette vil forenkle Norge, og lette borgernes forhold til en essensiell del av offentlig sektor.

Sannheten er følgende: Forenklinger for eiendomsbransjen vil skape store besparelser for det norske samfunnet.

Egenkapital til besvær

Arbeiderpartiet kritiserer Erna Solberg og Siv Jensen for løftebrudd når de ikke umiddelbart har senket egenkapitalkravet ved boliglån, men er det løftebrudd eller et tegn på handlekraft?

Sent fredag 26. oktober kom meldingen om at finansminister Siv Jensen har sendt brev til Finanstilsynet. Jensen ber tilsynet se på hvordan retningslinjene for forsvarlig utlånspraksis, altså egenkapitalkravet, er blitt gjennomført i bankene og hvilke virkninger det har hatt for husholdningene, bankene og boligmarkedet.

Til sitt eget sentralstyre sist helg fremhevet hun brevet som iverksetting av god Frp-politikk. Hun sa; «() jeg ber om en fleksibel og fornuftig forvaltning av egenkapitalkravet til låntakere. Det vil gjøre det enklere å komme inn på boligmarkedet. Mennesker med god betalingsevne kan ikke holdes utenfor boligmarkedet.»

Det er foreløpig siste kapittel i historien om egenkapitalkravet, som ennå er verken fjernet eller redusert, slik de borgerlige lovet før valget.

Kravet om egenkapital

Egenkapitalkravet har vært en av de store boligpolitiske sakene de siste årene. Kravet hadde vært sovende i mange år før det ble vekket til livet igjen etter finanskrisen. Før krisen var full-finansiering heller regelen enn unntaket ved boliglån.

I desember 2011 hevet Finanstilsynet kravet fra 10% til 15% egenkapital ved boliglån. Det gjorde det vanskeligere, spesielt for førstegangskjøpere å få lån. De borgerlige partiene kritiserte beslutningen for å være usosial politikk. Og ikke bare det: Egenkapitalkravet fant også veien inn i partiprogrammene til Venstre og Frp. Frp programfestet at de ønsket å «fjerne egenkapitalkravet ved boliglån.»
I mediene profilerte Høyres boligpolitiske talsmann Michael Tetzschner seg på at de ønsket å senke kravet til 10% samt gjøre det veiledende.

Etter regjeringsforhandlingen og Sundvolden-plattformen var Høyre og Frp enig om følgende: "Regjeringen vil praktisere egenkapitalkravet på en fleksibel måte slik at det hensyntar boligkjøpers betalingsevne."

Det ble bråk.

En samlet boligbransje, deriblant med undertegnede, mente det var et løftebrudd. På stortingstrappen før valget lovet nemlig alle de borgerlige partiene Eff og Huseiernes Landsforbund å senke egenkapitalkravet, hvis de kom i regjering.

Stolenbergsk opposisjon

I tiltredelsesdebatten i Stortinget var egenkapitalkravet en av Jens Stoltenberg (Ap) sine viktigste innvendinger mot regjeringen. Han mente regjeringen ikke har holdt hva de lovet i regjeringsplattformen: «Ett eksempel på det er at de gjennom hele valgkampen og gjennom lang tid også før valget, lovet å redusere egenkapitalkravet ved boligkjøp for unge boligkjøpere»,

Statsminister Erna Solberg (H) parerte kritikken med at: «egenkapitalkravet praktiseres på en fleksibel måte slik at det er mulig for unge å kunne etablere seg med bolig. Det betyr at vi kommer til å være i dialog med Finanstilsynet om at de må legge større vekt på hvordan det ordentlige bankhåndverket skal utføres, at et 15 %  egenkapitalkrav ikke kan være et absolutt krav.»

Foreløpig har Aps sterkeste kritikk av regjeringen vært at de ennå ikke har gjennomført sin egen politikk? en politikk Ap riktignok er imot.

Egenkapitalkravet - galt virkemiddel

Vi i boligbransjen har derimot vært krystallklare om hva vi synes om egenkapitalkravet.  Vi har vært uenig med Jens Stoltenberg og hans rødgrønne regjering.Egenkapitalkravet er ikke rett virkemiddel for å sikre en forsvarlig utlånspraksis for boliglån. Kravet er ment som en beskyttelse av forbrukerne, ikke bankene. Bankene har egne kapitalkrav å forholde seg til. Å stramme inn egenkapitalkravet sikrer ikke en solid norsk banknæring og økonomi.

Det vesentligste ved boliglån er betjeningssevne- og vilje hos lånetaker. Derfor burde myndighetene heller pålegge bankene sterkere rådgivningsfunksjon overfor kundene ved boliglån.Slik sett er vi enig med de borgerlige, og skuffelsen vil derfor være stor om regjeringen ikke gjør noe egenkapitalkravet.

Løftebrudd eller handlekraft?

Spørsmålet nå er om Siv Jensens brev til Finanstilsynet er et uttrykk for løftebrudd eller handlekraft. Svaret får vi trolig ikke før i januar 2014, som er fristen for tilsynets svar på brevet. Jensen ber tilsynet om en evaluering av egenkapitalkravet, og om forslag til endringer eller presiseringer i kravet samt om kravet bør fastsettes i forskrift.

I tillegg er formuleringen fra regjeringsplattformen om å praktisere egenkapitalkravet fleksibelt gjentatt hele to ganger i brevet. Det kan tolkes som en indirekte kritikk av Finanstilsynet, som har inntatt en mer aktiv forbrukerpolitisk rolle i reguleringen av bankmarkedet de siste årene. Det kan også tolkes som at Høyre og Frp ikke våger å instruere tilsynet til å senke eller fjerne kravet.

Uheldig krav

Selv mener jeg egenkapitalkravet har hatt en svært uheldig effekt i boligmarkedet og for det norske samfunnet, først og fremst fordi det rammer førstegangskjøpere og folk uten egenkapital. Det er ganske enkelt usosialt, når skattesystemet favoriserer boligeiere. Kravet gjør det vanskeligere å komme inn i boligmarkedet, og ta del i velferdsobjekt nummer en i det norske samfunnet, nemlig egen bolig. Derfor er det forstemmende at førstegangskjøpere og grupper i samfunnet uten egenkapital ikke er nevnt i Siv Jensens brev til Finanstilsynet. Ønsker statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen at disse skal løpe til Husbankens startlån-ordning som såkalt vanskeligstilte? Faktum er at vi alle er tjent med at boliglån, også til førstegangskjøpere og folk uten egenkapital primært gis av ordinære banker.

Det var Siv Jensen og Frp enig med oss om før valget.

Det forventer vi at de også er enig med oss også etter valget i posisjon.

Hvorfor faller boligprisene?

Et boligmarked i nedgang er uvant. I løpet av de siste 10 årene opplevde vi nedgang under finanskrisen i 2008, utover det så har pilene pekt oppover.

Nedkjøling i boligmarkedet har vi kalt det, pene ord for det vi egentlig ser, nemlig fall i prisene. Vi har sett det på regionalt nivå lenge, Kristiansand og Sørlandet har lenge opplevd nedgang i prisene, men nå ser vi boligprisfall i mange andre byer og fylker.

Samtidig meldes det om kraftig fall i salg av nye boliger. Vi får dermed et samlet fall i markedet totalt, som vil merkes i mange andre sektorer.

  1. Jeg har blitt spurt mange ganger i dag om hvorfor vi får et fall i prisene. Det er vanskelig å peke på en enkelt årsak, men fallet skyldes bl.a.; Sterk prisvekst over en lengre periode, som har resultert i høy gjeldsgrad for norske husholdninger. Dette er kanskje noe av årsaken til at de dyreste områdene sliter mest, vi ser det i Oslo vest, Bærum og Stavanger, gjerne prisledende områder i Norge.
  2. Innstramming på kapitalsiden. Bankene har fått strenge krav til å bygge egenkapital, noe som har resultert i både redusert utlånsevne og utlånsvilje. Mer restriktive banker gir færre lån, dyrere mellomfinansiering og dytter markedet i retning av «selge først» modus. 
  3. Økte lagre med boliger til salgs. Mye av årsaken er innstrammingen i kapitalsiden som nevnt over og ferdigstillelse av en rekke nybyggprosjekter som ble solgt i 2010 og 2011. Når prosjektene ferdigstilles ser vi en dobbelt effekt i markedet, mange av leilighetene legges ut for salg av de som kjøpte de, samt at kjøperne av disse prosjektene legger sine bruktboliger ut for salg. Det er da ikke rart at lagrene blir større.
  4. Førstegangskjøperne kommer ikke inn i markedet, noe som har gjort salg av de minste leilighetene krevende. Dette har en negativ dominoeffekt i hele markedet, for selgeren av 2 roms leiligheten skal gjerne være kjøper av 3 roms leiligheten osv.

I sum har disse faktorene skapt en negativitet, der mediene har kastet seg på med beskrivelser av et tøffere boligmarked. I slike perioder skal vi ikke undervurdere den psykologiske effekten i markedet. Når kjøperne er usikre på fremtiden skapes ofte stillstand og det presser prisene ned. Det ser vi effekten av nå.

De aller fleste er likevel overrasket over det fallet vi nå ser i boligprisene. Vi har aldri vært flere i arbeid i Norge, og vi har aldri hatt sterkere kjøpekraft. Med lave renter, lav boligbygging og lav arbeidsledighet, så burde forholdene ligge til rette for at prisene skal fortsette å stige. Norsk økonomi er fremdeles bunnsolid.

Jeg er derfor ikke bekymret for boligmarkedet, vi tåler fint å falle noen prosent, og de grunnleggende driverne i markedet vil etter hvert overprøve psykologien i markedet.

Men det skjer nok ikke i år.

 

Erna Solberg må levere raskt

Statsminister Erna Solberg har store ambisjoner. Nå må regjeringen levere resultater umiddelbart.

Onsdag i forrige uke fikk Norge en ny regjering, og fredag la statsminister Erna Solberg på vegne av regjeringen frem deres tiltredelseserklæring i Stortinget.

Det var en svært ambisiøs statsminister som talte til Stortinget.

Sundvolden-plattformen og samarbeidsavtalen mellom H, Frp, V og Krf er hva regjeringen skal styre etter, understreket Solberg fra talerstolen.

- Regjeringen vil skape større armslag for dem som vil skape bedrifter, og gi trygghet for hus og hjem, sa hun.

For oss i næringslivet og som arbeider med en av de viktigste sektorene i samfunnet, nemlig bolig- og eiendomsbransjen, er det positive takter.

Bedre infrastruktur, mindre byråkrati og skattelette
Solberg fremhevet at regjeringen vil senke skattene, redusere byråkratiet og bygge ut vei og bane.

Og som vi har hørt fra Høyre og Frp i flere år:

Regjeringen ønsker å vri bruken av oljepenger tilbake til det handlingsregelen var ment som, nemlig å gi vekstfremmende skattelettelser, innovasjon og investeringer i infrastruktur. Regjeringen vil bygge landet videre med særlig vekt på bedre samferdsel, sa Solberg.

- Det vil gi reduserte problemer på boligmarkedet, og storbyene rom til å vokse, konstaterte hun.

Dessuten la hun til at regjeringen skal lage en enklere hverdag for folk flest.

- Vårt samfunn er blitt for byråkratisk. Lover og regler skal gjennomgås.

- Vi må i større grad basere vårt samfunn på tillit fremfor regler og kontroll, og de politiske prosessene må bli mer åpne, sa Solberg.

Resultater og gjennomføringskraft
Det er umulig å være uenig i situasjonsbeskrivelsen og målene Solberg skisserte for det norske samfunnet.

I boligbransjen har vi gjennom flere år opplevd hvordan reguleringer og krav både til oss og kundene er blitt stadig strengere og mer firkantet. Et godt regelverk er viktig, men det må ikke hemme næringslivet og samfunnet i å få utfolde seg.

Vi må tenke nytt om hvordan og hvorfor vi lager lover og regler, spesielt overfor en så viktig sektor som boligbransjen, da boligen vår er en av pilarene i det norske velferdssamfunnet. Bygger vi ikke nok boliger, veier og bane, klarer vi ikke å utvikle samfunnet i takt med befolkningsveksten.

Gjennomføringskraft har vært et av Erna Solberg favorittuttrykk etter 22-juli kommisjonen avslørte den heller dårlige tilstanden i norsk forvaltning.

Hvis Solberg ikke gir oss politiske resultater av det nye flertallet og samarbeidsklima i Stortinget, vil hun bli en stor skuffelse.

I de neste ukene må regjeringen jobbe hardt, for mye er mulig å få til på kort tid.

Boligpolitiske strakstiltak
På grunn av sterk befolkning, urbanisering og for lav boligbygging over flere, må det bygges mange boliger i årene som kommer.

Regjeringen sitter på flere av virkemidlene for å få opp takten i boligbyggingen spesielt på Østlandet og Vestlandet.

Før valget appellerte jeg til borgerlige politikere at det er tre ting regjeringen må gjøre umiddelbart etter de har inntatt regjeringskontorene:

  • Senke egenkapitalkravet ved boliglån.
  • Øke BSU-grensene.
  • Sette i gang et utredningsarbeid for å forenkle plan- og bygningsloven.

Nøkkelen til fremtiden
Egenkapitalkravet og BSU er på finansminister Siv Jensen sitt bord.

På den korte pressekonferansen i forbindelse med nøkkeloverrekkelsen sa Jensen at hun vil senke egenkapitalkravet.

Det er svært positivt, og jeg venter spent på beslutningen og instrueringen av Finanstilsynet.

Jensen bør også ta ut av statsbudsjettet for 2014 flere av de innstrammingene i boligbeskatningen som den rødgrønne regjeringen varslet for bare en uke siden.

På lengre sikt er det Jan Tore Sanner som sitter på nøkkelen til fremtidens Norge. Sanner må løse mange av de utfordringene Solberg beskrev i tiltredelseserklæringen.

Superminister Sanner med ansvar for den kommende kommunereformen, modernisering og avbyråkratisering av offentlig sektor, og ikke minst bolig, er regjeringens kanskje viktigste statsråd.

Det nye departementet, som skal offisielt skal være ferdig fusjonert 1. januar 2014, må umiddelbart sette ned et kompetent utvalg som skal forenkle Plan- og bygningsloven.

Loven er trolig blant dem som skaper mest byråkrati i landets 429 kommuner. Deler av loven kan enten fjernes eller kraftig liberaliseres. Vi må ha en lov som gjør det mulig å bygge landet videre, og den nye loven må være på plass så raskt som overhodet mulig.

Sanner skal også fornye offentlig sektor gjennom å forvalte både Norges digitaliseringsstrategi og lede arbeidet med den annonserte kommunereformen. Dette er store og tunge strukturendringer som trolig vil ta lenger tid, men de er ikke desto mindre viktig av den grunn.

Bedre digital kommunikasjon mellom borgere og det offentlige er vesentlig for et mindre byråkratisk Norge, for eksempel i byggesaker og tinglysinger. Derfor er jeg optimistisk til at IT-bransjens egen direktør Paul Chaffey har fått vervet som Sanners statssekretær.

Færre og større kommuner vil på sin gjøre det enklere for mange innbyggere og bedrifter å ha kontakt med det offentlige, og samfunnets kostander til saksbehandling og administrasjon vil gå ned.

Det nye kommunekartet Sanner skal lage sammen med Stortinget må tegnes opp for en best mulig struktur, og trolig er det i storbyregionene det er mest å hente. Det er her den største veksten vil komme i årene fremover.

Solberg, Sanner og Jensen sitter på nøklene til et mer velfungerende boligmarked og et bedre Norge.

Jeg er spent, og venter endringer både på kort og lang sikt!

Jan Tore Sanner, gi folk lån og boliger!

Når Jan Tore Sanner (H) blir kommunal- og boligminister neste uke må han holde hva Høyre lovet i valgkampen.

Mandag ettermiddag la Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) på Sundvolden Hotell frem en politisk plattform for perioden 2013-17.

Dokumentet er hva H-Frp-regjeringen skal styre etter de neste fire årene.

Solberg og Jensen har klokelig unngått begrepet ?erklæring?.

En plattform er mindre forpliktende.Det er smart, for i den rødgrønne-regjeringens Soria-Moria-erklæringer er det mye som ikke ble gjennomført, deriblant i boligpolitikken.

Plattformens boligpolitikk
I Sundvolden-plattformen er det mye bra politikk for å få et mer velfungerende boligmarked.

Det er svært positivt at plattformen har et eget punkt for bolig sammen med behovet for en kommunereform. Større og sterkere kommuner er viktig for boligbyggingen.

Dessuten fastslår plattformen blant annet at regjeringen skal forenkle plan- og bygningsloven, stimulere til boligbygging rundt kollektivknutepunkter og gå gjennom de tekniske kravens innvirkning på kostnadene ved bygging av de minste boligene.

Dette er på høy tid, og nettopp hva vi i bolig- og eiendomsbransjen har sagt i flere år.

Selv var jeg blant de første til å foreslå en egen boligminister tilbake i 2009. Det får vi forhåpentligvis i Jan Tore Sanner, når kommunalministeren blir boligminister med mer innflytelse over blant annet Plan- og bygningsloven. Hvordan regjeringen endelig blir får vi vite neste uke.

Tvil om egenkapitalkravet
På ett punkt i plattformens kapittel om bolig sår regjeringen tvil om egne løfter:
 
"Regjeringen vil praktisere egenkapitalkravet på en fleksibel måte slik at det hensyntar boligkjøpers betalingsevne."

stortingstrappen rett før valget lovet de borgerlige partiene meg og Petter Batta i Huseiernes Landsforbund å redusere egenkapitalkravet ved boliglån fra 15% til 10%.

I plattformen er de vage.

Til E24.no utdypet Jan Tore Sanner punktet:

- Det er Finanstilsynet som fastsetter egenkapitalkravet. Vi vil ikke overprøve Finanstilsynet i en regjeringserklæring som gjelder for fire år, sier Høyre-nestleder Jan Tore Sanner nå.

Dette er et løftebrudd fra hva de borgerlig partiene lovet på stortingstrappen.

Dessuten har en regjering absolutt myndighet til å overprøve Finanstilsynet. Det kan regjeringen og finansministeren gjøre i sin instruks til tilsynet.

Finanstilsynet er ikke helt utenfor politisk styring og kontroll. Det skulle bare mangle.

Vi lever i demokrati, ikke et teknokrati, hvor en fagetates synspunkter er absolutte.

Egenkapitalkravet ? galt virkemiddel
Egenkapitalkravet er ikke rett virkemiddel for å sikre en forsvarlig utlånspraksis for lån til boligformål.

Kravet er ment som en beskyttelse av forbrukerne, ikke bankene. Bankene har egne kapitalkrav å forholde seg til. Derfor var Finanstilsynet beslutning om å endre det i desember 2011 fattet på galt grunnlag.

I 2012 økte kommunalminster Liv Signe Navasete (Sp) og statsminister Jens Stoltenberg  (Ap) rammen til Husbankens startlån-ordning. Det til og med utenfor statsbudsjett. Det var og er uansvarlig og ukoordinert finanspolitikk.

Sammen med Finanstilsynet og den rødgrønne regjeringens beslutninger ble folk med mer ordinær solid økonomi ?vanskeligstilt? etter Husbankens definisjon.

Å stramme inn egenkapitalkravet sikrer ikke en solid norsk bank-næring og økonomi.

Betjeningsevne og boligbygging er viktigst
Det vesentligste ved boliglån er betjeningevne- og vilje hos lånetaker. Det er en avtale mellom bank og lovtaker, hvor begge parter må forstå risikoen.

Derfor burde man heller pålagt bankene sterkere rådgivningsfunksjon overfor kundene ved boliglån.

De siste 20 årene har det vært ekstremt lukrativt å være boligeier mange steder, men konstant prisvekst er ingen naturlov.

Årsaken til prisveksten er en unik oppgangsperioden i norsk økonomi. Driverne har vært en dobling av disponibel inntekt i husholdningene de siste ti årene, enorm prisvekst i norsk økonomi og for lav boligbygging.

Boligminister Sanner
Torsdag meldte NRK at Jan Tore Sanner blir kommunalminister.

Nå må Sanner levere på det viktigste innen hans ansvarsområde, nemlig kommunereform, en høyst nødvendig forenkling av plan- og bygningsloven og generelt god rammebetingelser for boligbygging.

Frp, som trolig får finansministeren, må levere nytenkning innen finanspolitikken og våge å styre sin underliggende etater, om de fatter dårlig beslutninger.

Jeg venter i spenning på fortsettelsen!

Erna, gi oss en boligminister!

Jeg har en oppfordring til Erna Solberg: Gi oss en statsråd med bredt ansvar for boligpolitikken.

Sent mandag kveld ble det klart: Norge får en ny regjering med Erna Solberg som statsminister.

Hvordan regjeringen blir får vi først vite når den formelt blir utnevnt i statsråd på Slottet den 19 oktober. Men forhåpentligvis vil vi få noen lekkasjer om hvordan regjeringen blir satt sammen før den tid.

De borgerlige partiene bruker nå ukene fremover til uformelle sonderinger med partiene. I begynnelsen av oktober vil partiene ha formelle regjeringsforhandlinger, som vil lede ut i en regjeringserklæring for de neste fire årene.

Selv har jeg en oppfordring til vår kommende statsminister: Gi oss en boligminister med et helhetlig ansvar for landets boligpolitikk.

Landets viktigst sak
Boligpolitikk er et av landets mest kritiske politikkområder. Befolkningsveksten og urbaniseringen i Norge er ekstremt sterk, og den utviklingen vil fortsette i årene som er kommer.

Hvis vi skal klare å opprettholde boligdekningen etter dagens standard, må det bygges mange boliger i årene som kommer.

I følge SSB vil befolkningen vokse til fra dagens 5 millioner til omlag 6 millioner i 2030. Prognosene tilsier at det må bygges mellom 35 og 40 000 boliger i året.

De senere årene, spesielt etter finanskrisen, har boligbyggingen vært for lav.

Boligbyggingen må opp. Mye!

Vi må bygge landet for fremtiden, hvis vi skal klare å opprettholde den norske boligmodellen, hvor 8 av 10 til en hver tid eier sin egen bolig.

Fragmentert ansvar
Boligpolitikken i dag er delt mellom en rekke departementer.

Minst hensiktsmessig er delingen av ansvaret for plan- og bygningsloven mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet.

I tillegg har Finansdepartementet ansvaret for penge- og finanspolitikken og styringen av Finanstilsynet som regulerer bankenes krav om egenkapital ved boliglån.

Landbruks- og matdepartementet har ansvar jordvern, som i mange områder står i veien for hensiktsmessig bolig- og samferdselsutbygging.

Forbrukerrådet og fylkesmennene, som hver sin måte har betydning for boligpolitikken sogner under Barne, likestilling, - og inkluderingsdepartementet.

Dessuten har både prioriteringer i samferdselspolitikken og ikke minst lokale vedtak i kommunene stor betydning for utførelsen av landets boligpolitikk.

Det fragmenterte ansvaret for boligområdet illustrerer statens styringsutforminger.

Departementene er ikke organisert hensiktsmessig for å tjene samfunnets behov.

Strakstiltak
Uken før valget samlet undertegnede og Huseiernes Landsforbund representanter for alle de borgerlige partiene på Løvebakken, for å inngå en avtale om at de er enige i det viktigste i boligpolitikken.

Det viser at samarbeidsklima mellom de borgerlige partiene er godt, og avstanden er langt mindre enn hva man får inntrykk av i enkelte medier.

Selv fremhevet jeg at det viktigste for Norge og boligmarkedet, er at den nye borgerlige regjeringen ikke nå setter seg ned for utrede boligpolitiske virkemidler i årevis.

Vi trenger handling nå. Strakstiltakene er klare.

For det første må regjeringen redusere egenkapitalkravet fra 15 % til 10% umiddelbart.

Det har Finansdepartementet mulighet til i sin styringsrett av Finanstilsynet. Husholdningens gjeldsgrad, som er Finanstilsynets bekymring, er høy, men den er ikke urovekkende tatt i betraktning at husstandene disponible inntekt er nær doblet de siste ti årene. Dessuten er todelingen av boliglånsmarkedet mellom Husbankens økte startlånmidler utenfor statsbudsjett og innstramningen av ordinær kreditt bekymringsfullt.

For det andre må den nye kommunalministeren snarest instruere de i alt 22 statlige innsigelsesinstansene til kommunale planer at boligbygging er viktigst å prioritere.

Dessuten må utredningsarbeidet for å effektivisere den ekstremt detaljerte plan- og bygningsloven starte umiddelbart i departementet. Men, vi kan ikke vente i årevis på forenklingene. Vi må få noen forenklinger med en gang.

En boligminister
Økt boligbygging er en sak landets neste statsminister og vår neste (bolig)- og kommunalminister må ta på høyst alvor.

Det er kanskje ikke realistisk å samle alle politikkområdene som påvirker boligmarkedet under ett departementet. Men mye bør samles i et større kommunaldepartement, som kan bli landets boligdepartementet.
Enda viktigere er at regjeringen jobber samlet som et kollegium, og trekker i samme retning. Den rødgrønne regjeringen bar preg av at SV, SP og AP dro i ulike retninger, kanskje spesielt SP, som har styrt tunge departementer som kommunal og samferdsel.

Den nye regjeringen må se styringen av landet under ett, og føre en helhetlig politikk for boligområdet. Erna Solberg viktigste oppgave som landets leder, blir helhetlig styring, og forhindre den type sektorisering av offentlig sektor vi har sett de siste åtte årene.

Erna, gi oss en boligminister og en regjering som ser boligpolitikk under ett!

Det trenger Norge.

BoligValget er enkelt - bruk stemmen din!

Denne uken kom boligpolitikk endelig på dagorden i valgkampen.

Borgerlig enighet i boligpolitikken kunne en rekke aviser melde på mandag.

Huseiernes Landsforbund, sammen med undertegnede på vegne av EFF, hadde invitert Frp, Krf, Venstre og Høyre til å signere en syv punkts avtale om boligpolitikk. Alle partiene stilte til pressekonferanse på Løvebakken.

I går slapp Selvaag og OBOS en liten film på Youtube, hvor de oppfordret de unge til å stemme på partier som vil forenkle byggeforskriftene og som vil fjerne 15% kravet til egenkapital ved boliglån.

Det vil bare de borgerlige partiene.

I dag meldte VG at Erna Solberg vil gjøre det enklere å bygge.

Med dette var endelig boligpolitikk på dagsorden i valgkampen, etter NRKs tendensiøse forsøk i sitt valgstudio den 26 august.

En samlet bransje
Boligbransjens engasjement mot regjeringens boligpolitikk er spesielt.

En samlet boligbransje, fra de store boligbyggere OBOS og Selvaag til Huseiernes Landsforbund og oss i Eiendomsforetakenes forening, samt en rekke andre boligaktører, er enig i boligpolitikken.

OBOS og Selvaag, de store sosiale boligbyggerne her i landet, spilte historisk på lag med Arbeiderpartiet. At de to nå anbefaler å stemme borgerlig er spesielt. Det bør være et kraftig signal til Arbeiderpartiet, som ikke har vært løsningsorientert i boligpolitikken.

Arrogant regjering
Boligbransjens aksjoner sier sitt om de rødgrønne partienes boligpolitikk, arroganse og manglende evne til lytte til de som skal bygge mange tusener boliger i årene som kommer.

Kommunalminister Liv Signe Navasete (Sp) valgte å gå til konfrontasjon og ikke dialog med eiendomsbransjen. Hun serverte i våres historiens første boligmelding til Stortinget, en melding nærmest uten forpliktende politikk, og i mine øyne bortkastete ressurser i Kommunaldepartementet.

Arbeiderpartiet satte for to år siden ned et boligutvalg ledet av Håkon Haugli (Ap). Det kunne reddet regjeringens og de rødgrønnes boligpolitikk, men fikk nærmest ingen innflytelse i regjeringens arbeid. Fra utsiden virket det som om Jens Stoltenberg ikke var interessert.

Bra boligpolitikk
De syv punktene de borgerlige partiene er enige om og som de presenterte mandag, er noe av det som kreves for å kunne bygge landet for fremtiden.

  1. Stimulere til bygging av flere boliger, herunder minst 2000 studentboliger per år.
  2. Redusere bankenes egenkapitalkrav for å få boliglån. 
  3. Øke rammene betydelig for Boligsparing for ungdom (BSU).
  4. Skjerme primærbolig for beskatning.
  5. Effektivisere byggesaksbehandlingen, redusere antallet offentlige instanser som kan gi innsigelser ved byggesaker og redusere andre byråkratiske begrensninger som sinker boligbyggingen.
  6. Legge til rette for fortetting rundt kollektivknutepunkt.
  7. Tilpasse Startlån og bostøtteordninger for svakstilte i boligmarkedet.

Viktige tiltak for å få fortgang i boligbyggingen. I tillegg er partiene enige om å redusere antall kommuner og gjennomføre raskere utbygging av vei og bane. Det er også særdeles viktige boligpolitiske tiltak.

Boligpolitiske strakstiltak
9 september velger vi Norges Storting og regjering for de neste fire årene.

Den 1 oktober konstituerer Stortinget seg og den 9 oktober vil en ny regjering blir utnevnt av Kongen i Statsråd.

Den nye regjeringen må umiddelbart starte arbeidet med å gjennomføre sin boligpolitikk. Vi kan ikke vente to år på utredninger.

Den nye regjeringen må, som jeg har sagt i årevis, ha en egen boligminister. Vi trenger en minister som råder over de viktigste politikkområdene for bolig, ikke de seks ulike ministrene vi har i dag. Dette er viktig både for boligbransjen og Stortinget, som da eventuelt kan rette sin kritikk mot en statsråd.

Men desto viktigere er at regjeringen umiddelbart senker Finanstilsynets egenkapitalkravet fra 15% til 10% ved boliglån, øker BSU-grensene og umiddelbart starter den store jobben med å forenkle og effektivisere byggeforskriftene.

Dette er essensielt for å gjøre dette lettere å bygge boliger i Norge, og nødvendig om vi skal bygge de mange tusener boliger som må bygges i årene som kommer.

Valget er enkelt! Godt valg!

Boligdebatt på Rødt sine premisser, i regi av NRK

Valgkampens første boligdebatt på NRKs valgstudio i går tok ikke boligpolitikken på alvor.

I går kveld på NRKs valgstudio var vi vitne til valgkampens første debatt om boligpolitikk.

Det var en forstemmende oppvisning, og svært skuffende for oss som jobber med og er engasjert i boligpolitikk. NRKs valgredaksjon hadde valgt en vinkling og et panel som har liten relevans for det norske boligmarkedet og det som vil bli boligpolitikken de neste fire årene.

Marginale SV og Rødt
NRK hadde valgt SVs utviklingsminister Heikki Holmås og Rødts leder Bjørnar Moxnes til å representere venstresiden i debatten, mens de borgerlige var representert med finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner og Venstres stortingskandidat Guri Melby.

Det var merkelig prioritering. Hvor var de ansvarlig for boligpolitikken ført i landet de siste åtte årene?

Det er kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp), samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) statsminister Jens Stoltenberg (Ap), finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) og til dels miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (Sv) som styrer de viktigste boligpolitiske virkemidlene i Norge i dag. Fra opposisjonen manglet FrP, som har vært det klart mest offensive partiet i boligpolitiske spørsmål.

Det kunne umulig bli en konstruktiv boligdebatt uten noen av disse.

Allmenne boliger
Vinklingen på NRKs boligdebatt var lagt på SV og Rødts premisser. Det er kritikkverdig.

Ikke bare representerer SV og Rødt langt under ti prosent av velgerne på dagens målinger. De er også de eneste partiene som ønsker seg tilbake til en boligpolitikk før Willoch-regjeringens liberaliseringer i 1981. SV og Rødt ønsker reguleringer av leie og kjøpspriser og statlig og kommunal subsidiering av tomtekjøp og boligbygging. Ingen andre partier ønsker det.

NRK hadde tatt turen til Danmark for inspirasjon og laget en reportasje om deres system med allmenne boliger. Det er et subsidiert boligsamvirke med regulerte husleier. 1 av 5 dansker bor i allmenne boliger, og det fungerer godt i Danmark.

Men dette er et system som ikke er kompatibelt med den norske boligmodellen, blant på grunn av hvordan det norske skattesystemet er innrettet. Fradragsrett på skatten for gjeldsrenter, slik vi kjenner det fra Norge, finnes ikke i samme grad i verken Danmark eller Sverige.

Og det er utenkelig at den norske staten i dag skal etablere et tilsvarende system. Kostnaden ville blitt enorm.

Derfor var NRKs vinkling på Danmarks allmenne boliger søkt og uten rot i norsk virkelighet.

Den norske boligmodellen
En boligdebatt i norsk valgkamp må foregå på norske premisser.

Den norske boligmodellen er en suksesshistorie, og det som skiller oss fra våre naboland Sverige og Danmark, er en høy andel selveiere. Allerede i 1920 var over 50% av norske husstander selveiere. Denne linjen ble videreført av det første norske boligkooperativet, Oslo Bolig og Sparelag (OBOS), etablert i 1929, som skilte seg fra tilsvarende boligkooperativer i andre land. Medlemmene skulle ikke leie boligen fra boligkooperativet. De skulle eie den selv, som en andel i et borettslag.

Disse to faktorene har lagt grunnlaget for den norske boligmodellen, og gjort at det norske boligmarkedet er et av de mest velfungerende i verden.

I løpet av et liv eier 98 % av alle nordmenn sin egen bolig. 8 av 10 eier sin egen bolig til en hver tid. Det er en demokratisering av eierskap og boligen er nordmenns foretrukne spareform.

Boligmodellen er under press
Men situasjonen er på ingen måte rosenrød. Den norske boligmodellen er under press.

Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner innen 2030. Det betyr at det må bygges mye i årene som kommer, og det har dessverre blitt bygget for lite de siste årene. Etter finanskrisen sank boligbyggingen dramatisk, og for første gang i etterkrigstiden fulgte ikke lenger boligbyggingen befolkningsveksten.

Det viktigste boligpolitiske tiltaket er økt boligbygging. Spørsmålet er: Hvordan kan boligbyggingen økes?

Det er markedet og de private boligbyggerne som bygger boliger i Norge. Vi trenger tiltak for raskere bygging.

Derfor må vi må diskutere egenkapitalkravet ved boliglån, den kompliserte Plan- og bygningsloven, bygging av studentboliger, uhensiktsmessige kommune og fylkesgrenser og manglende og treg utbygging av vei og bane.

Å trekke den danske boligmodellen inn i den norske valgkampen, slik NRK gjorde i går, er meningsløst og kontraproduktivt. En total avsporing i en viktig debatt, som gjør at en av Norge største utfordringer, nemlig å bygge landet for fremtiden, faller i bakevjen.

Hvor i all verden er det blitt av boligdebatten i årets valgkamp?

De Grønnes boligpolitikk er lilla

Jeg må innrømme at jeg var forutinntatt da jeg tok tak i de grønnes partiprogram.

Et parti som krever sin rett til å være blokkuavhengig og som vil ha oss tilbake til det glade 80 tall, er ikke et parti jeg trodde jeg skulle ta seriøst. Men velgerne har tatt De Grønne seriøst, og som en ivrig debattant innen boligpolitiske spørsmål ble jeg nysgjerrig. Hvordan er De Grønnes boligpolitikk?

Partiprogrammet begynte slik jeg regnet med det skulle være, boligprisene er altfor høye. Javel, tenkte jeg, sammenlignet med hva? Men siden De Grønne ikke er alene om det standpunktet, ville jeg se hvordan partiet ville regulere prisnivået. Jeg fryktet politiske grep lik Rødt sine, som vil fjerne hele det frie boligmarkedet.

Men, neida, her kom mange positive forslag, det også godt blandet med røde og blåe nyanser i seg (mine kommentarer i fet skrift);

  • De Grønne ønsker seg et Plan-, bolig -og bygningsdepartement. Her må det tenkes overordnet og helhetlig, mener partiet. Dette er helt i tråd med Eff sitt forslag om et eget Boligdepartement.
  • De Grønne ønsker at Husbanken også skal gi lån til enkeltpersoner som vil kjøpe eller oppføre boliger, på samme vilkår som dagens startlån og uten behovsprøving. Dette er vi også enig i, når dagens urimelige egenkapitalkrav er førende. Egenkapitalkravet sier for øvrig De Grønne ingenting om.
  • De Grønne ønsker å bygge minst 3 000 studentboliger per år inntil behovet er dekket. Nok en gang applaus for et godt forslag.
  • De Grønne ønsker å forenkle teknisk forskrift til plan- og bygningsloven og lempe på kravene til universell utforming for de minste boligene. Dette for å gjøre det mulig å bygge enkelt, miljøvennlig og billig. De Grønne imponerer igjen over hvor «to the point» partiet har sett utfordringene.
  • De Grønne vil heve taket for BSU-ordningen (Boligsparing for ungdom) til 4G (kr. 328.488 i 2012) - Vi fortsetter å rose partiet for positive tiltak!

I sum var dette gode løsninger, og det var løsninger som både vil stimulere til økt boligbygging og konkret avhjelpe førstegangskjøperne inn i markedet. Begge deler fortjener de ros for.

Så får vi heller bære over med en del av de andre forslagene, enten vi snakker om hardere beskatning av sekundærboliger, begrensninger på rentefradraget, verning av all matjord, større kommunale oppkjøp av boliger i de store byene osv. Ingen politiske partier har kun gode forslag i boligpolitikken, men De Grønne har et av de bedre. Ikke minst har de gode forslag som vil gi flere og billigere boliger, det har vært mangelvare i norsk boligpolitikk de siste årene.   

Dessuten evnet de å være blokkuavhengig. Den boligpolitiske delen av partiprogrammet hadde en god blanding av røde og blåe forslag. De Grønnes boligpolitikk endte opp i lilla farge, med noen grønne nyanser.

Har du lyst - har du lov?

Et av Regjeringens mest konkrete boligpolitiske tiltak de siste årene er bolystmidler. Ja du leste riktig, har du lyst til å bo, så har du lov til å søke om statlige kroner.

Men staten har definert hva slags lyst som fortjener statlig støtte. Her må du ha LYST til å bo i norske bygder, bolystmidlene skal gjøre norske bygder mer attraktive. Tiltaket er rettet for å motvirke flyttemønstre mot byene.

Det er endeløse eksempler på førstegangskjøpere som har virkelig lyst til å kjøpe bolig, men de får ikke lov . Førstegangskjøperen må bo i rimelig nærhet til studieplassen eller jobben sin, og det er jo som alle vet i byområder. Men da har man jo ikke en type lyst som staten vil at vi skal ha.

Regjeringen har i år bevilget 55 millioner til dette prosjektet. Til sammen i fire årsperioden har man brukt 179 millioner på bolyst.

Det bør være mulig å skape mye bolyst for 179 millioner kroner.

Det å kritisere Bolyst-prosjektet, er nesten som å kritisere universell utforming, det er politisk ukorrekt. Problemet er bare at paradokset blir så uhorvelig stort når det i år bevilges 55 millioner til boprosjekter i bygdene, samtidig som vi vet at behovet for boliger er desidert størst i byene.

Det blir ikke mindre paradoksalt å se statlig bolyst-penger i kontrast til alle de stakkars førstegangskjøperne som blir stengt utenfor markedet .

Vi har lenge sett at kommunal- og regionaldepartementet har hatt som mål å legge til rette for at distriktskommunene blir mer attraktive bosteder. Det er altså en statlig oppgave å motvirke en global urbaniseringstrend, og det er en statlig oppgave å legge hindre for kjøpergrupper å etablere seg i byene gjennom strenge egenkapitalkrav og dyre tekniske forskrifter som skaper mindre boligbygging.

Bolystmidlene er en symbolsk viktig sak for Senterpartiet, og er et godt eksempel på at selv små partier får gjennomslag for sin politikk hvis de sitter i Regjering.

Vi trenger en boligpolitikk der den norske boligmodellen blir gjeninnført, der førstegangskjøperne ikke stenges utenfor markedet og staten er en katalysator og ikke bremsekloss i boligbyggingen.


 

Hvordan skal politikerne bygge landet videre?

Helt siden andre verdenskrig har det vært et tverrpolitisk mål at vi skal eie vår egen bolig. Åtte av ti nordmenn gjør det i dag. Det har vært bred politisk enighet om at dette har vært en vellykket strategi. Den norske boligmodellen er en viktig bærebjelke i det norske velferdssamfunnet.

Det er viktig å ha med seg dette historiske bakteppe når man skal forstå og diskutere dagens boligpolitiske spørsmål. Når politikere i flere generasjoner har motivert det norske folk inn i boligmarkedet, vil en endring i skattesystemet kunne gjøre alle boligeiere til skattegisler. En endring må derfor være godt forankret og begrunnet. Når strenge egenkapitalkrav holder potensielle førstegangskjøpere utenfor markedet, er det et brudd med den norske boligmodellen, og skaper naturlig sterke reaksjoner. Vi har tradisjon for å legge til rette for førstegangskjøpere for å få dem inn på markedet.

Boligen er det viktigste for Ola Nordmann, både finansielt og emosjonelt. Boligen er for mange den eneste sparebøssen man har. Det er derfor forståelig at retningen på boligprisene engasjerer. Dessuten er nordmenn kanskje verdensmestre i redebygging. Få land bruker så mye penger per innbygger på oppussing og interiør.

Hvert år skifter ca. 150 000 boliger eiere. Det er særdeles viktig at et marked som betyr så mye for så mange, er velfungerende. Vi har store boligpolitiske utfordringer foran oss. Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner frem til 2029. Veksten vil kreve mange nye boliger i storbyene ? der det allerede er stort press. Dette krever tøffe prioriteringer innen blant annet samferdsel og jordvern.

Samtidig er det viktig å være klar over at ved nærmest alle «boligkrakk» har for mye boligbygging vært en viktig forklaring. Vi må derfor ha tilstrekkelig boligbygging, ikke alltid mer boligbygging. Utvilsomt en krevende balansegang.

Vi utfordrer på onsdag fire av Norges topp-politikere til å svare på hvordan de ønsker å bygge landet videre. Miljøvernminister Baard Vegar Solhjell, boligpolitisk talsmann i Høyre Michael Tetchner, boligpolitisk talsmann i Arbeiderpartiet Eirik Sivertsen og nestleder i fremskrittspartiet Ketil Solvik-Olsen braker sammen i en boligpolitisk debatt. Du kan melde deg på her www.effevent.no , kun få plasser igjen, det er kostnadsfritt å delta, men påmelding kreves.  

Meld deg på i dag!

 

En generasjon boligtapere

Vet du hva den norske boligmodellen er?

Det er å eie sin egen bolig.

Helt siden andre verdenskrig har det vært et tverrpolitisk mål at nordmenn skal eie sin egen bolig. Når vi i 2013 står med fasiten i hånden, er nok de fleste enige om at dette har vært vellykket politikk. Å eie egen bolig, har både vært en god investering og en fornuftig sparing gjennom nedbetaling av lån. 

Vi har de siste årene sett en politikk som kraftig bryter med den norske boligmodellen. Fokuset har gått fra å drive en aktiv politikk for å hjelpe førstegangskjøpere inn i markedet, til aktivt å sette opp hindringer for førstegangskjøpere som vil inn i markedet. Er du i dag ung og ikke heldig med utdeling av bemidlede foreldre, har du små muligheter til å komme inn i boligmarkedet. 

Jeg skal gi deg noen eksempler. 

Egenkapitalkrav

Finanstilsynet økte for ca. 2 år siden kravet til egenkapital ved kjøp av bolig fra 10 til 15 %. I tillegg skjerpet Finanstilsynet krav til betjeningsevne, du skal nå tåle en minimum renteøkning på 5 % (totalt ca. 9 % i dag). 

Egenkapitalkravet rammer blindt og usosialt. Tiltakene skaper et klasseskille, der unge kjøpere med solide utdannelser og trygge rammer ikke kommer inn grunnet et rigid egenkapitalkrav. Når du sitter med gjeld på 300-400.000,- fra lånekassen etter fullført utdannelse, vil det ta mange år før du har nok egenkapital til å komme deg inn på markedet. I mellomtiden tvinges potensielle førstegangskjøpere å ha månedlige kostnader på kanskje 50 % mer med å betale leie i et rådyrt leiemarked. Det er overraskende at en rødgrønn regjering  styrer en hel generasjon ut på sidelinjen i det norske boligmarkedet.

Bankene bør gis tillit til å vurdere låntagernes betjeningsevne. Kravene til å tåle en betydelig høyere rente er fornuftig, men har du i dag økonomi til å tåle et rentenivå på 9 % så bør du få lov til å kjøpe bolig!

Bygging av studentboliger

Et av de sikreste høsttegnene vi har, er boligkrise for studenter i forbindelse med studiestart. Behovet for mange flere studentboliger har vært velkjent, men regjeringen har her gjort lite. Når vi nå er midt i valgkampen er plutselig alle partier for bygging av mange flere studentboliger, men her holder det ikke med ord, her må vi se aksjon! Flere studentboliger vil både lette presset i leiemarkedet og det totale boligmarkedet. Her har vi forventninger til at det gjøres strakstiltak ved førstkommende statsbudsjett!

Restriktive kommuner

Oslo kommune vedtok for noen år siden begrensning i bygging av små leiligheter ved nye byggeprosjekter i Oslo sentrum, forstå det den som kan.... Utbyggerne har ikke fått lov av kommunen å bygge små leiligheter, enda det er småleiligheter som etterspørres i sentrum. Konsekvensen har vært at de få, små leilighetene som har vært tillatt bygd i prosjektene, har blitt revet vekk når nye prosjekter legges ut, til priser som ihvertfall førstegangskjøperne ikke har råd til. 

Kommuner bør ikke ha mulighet til å torpedere markedet på denne måten, og det bør som hovedregel være mulig å bygge den type boliger markedet etterspør. 

Tekniske krav

Politikerne har gjennom dyre tekniske krav, gjort det nærmest umulig å bygge små, billige leiligheter. Kravet til universell tilgjengelighet for alle boliger, gjør det nesten ikke mulig å bygge leiligheter på under 40 kvadratmeter, det blir ihvertfall fryktelig dyrt. Regjeringen har foreslått et unntak fra kravet til universell tilgjengelighet, det er ved bygging av studentboliger. Et fornuftig unntak, men da må dette også utvides til også å omfatte alle leiligheter under 50 kvadratmeter. Det er dessuten et tankekors at Regjeringen kun gir unntak ved byggeprosjekter de selv skal finansiere.

I sum er det enkelt å konkludere med at vi trenger en ny boligpolitikk i Norge, der førstegangskjøperne settes høyt på agendaen. Nå er vi i ferd med å få en generasjon med boligtapere.

Gjeninnfør den norske boligmodellen, hjelp førstegangskjøperne inn i markedet!

 

 

Hjelp, boligprisene stuper!!!

Nei, nå er det bare å pakke sammen dere. Boligprisene falt med 2,1 % i juli, og vi ser begynnelsen på dystre tider. Dommedagsprofetene får endelig rett,  nå sprekker den berømte boligboblen. Har du ikke solgt boligen din ennå, så må du skynde deg.....

Dette er frykten som skaper lesere. Samme virkemiddel brukte jeg nå, det beklager jeg virkelig. Overskriften min stemmer på ingen måte med hva jeg tror om det norske boligmarkedet, og er et realt mageplask, akkurat som mange andre artikler om boligmarkedet i dag.  

Det er mange år siden vi har sett et sunnere boligmarked enn nå. Nedgangen i juli vil bli korrigert i august. I 2012, 2011, 2010 og 2009 steg prisene i august med 2,9 %, 2,9 %, 2,5%, 2,9%. Selv med den dårligste augustmåneden på 5 år vil vi kunne se en kraftig oppgang.

Det vi kaller et sunt og normalt boligmarked er et type marked vi hadde i alle år før finanskrisen. Markedet er mye mer prissensitivt, går du ut for høyt gir markedet rask tilbakemelding, og du må ut flere visningsrunder. Kjøperne har også mer å velge i, og sitter ofte i en forhandlingssituasjon med selger, uten konkurrerende budgivere.

Markedet vi ser nå er et marked i balanse, ikke et marked som er i ferd med å krakke.  Vi har kommet med en prognose på 5-6 % for 2013, og er i ferd med å treffe spot on. Hvis vi bryter ned vår prognose måned for måned, så er vi nesten helt på linje med fasiten hver måned, dog noe sterkere i juni og noe svakere i juli. Det vi ser nå er med andre ord forventede svingninger. 

Hvorfor er vi da moderate optimister fremover?

Vi svarer med et spørsmål; Hvorfor skulle vi ikke være det ?

Norsk økonomi er fremdeles en ledestjerne i det internasjonale farvannet, med økt sysselsetting, lav arbeidsledighet, lav rente, økt kjøpkraft og en stat med handlekraft ved behov. Når vi da supplerer dette med  fornuftig boligbygging og positive signaler i internasjonal økonomi, så skal du ha en mørk dag for å tro at juli sitt boligprisstup vil vare lenge.

Vi anbefaler heller å hoppe ut i boligmarkedet. For de som tror på stup vil nok slå seg, for de treffer bunnen raskt.  

 

 

Eiendomsmeglerne - til glede eller besvær?

Jeg har siden 1996 jobbet i eiendomsmeglerbransjen. En stolt bransje som i mange år har slitt med et altfor dårlig omdømme. Nå ser vi at mange års målbevisst jobbing gir resultater, årets målinger av kundetilfredshet er på et toppnivå siden vi startet målingene. Når over 6 av 10 boligselgere sier de er fornøyd med megleren sin, så har vi gjort store steg. Enda viktigere ser vi at andelen misfornøyde går ned til 2 av 10.

Men dette er ikke skryt, det er en erkjennelse av vi som bransje over tid har gjort det altfor dårlig. Det er også en erkjennelse av at vi har en lang vei å gå, vi er ikke tilfreds med å ligge på dagens nivåer, men vi er på riktig vei. Med denne positive utviklingen vil vi kanskje passere både advokater, politikere og journalister på omdømmelisten, uten at vi skal klappe oss selv på skulderen av den grunn.

Det mange ikke vet er at det frem til i 2012 var mulig å jobbe som eiendomsmeglere uten noe form for utdannelse eller erfaring. I 2008 ble den nye eiendomsmeglerloven vedtatt, og nå kreves det fem års utdannelse (3 års bachelor og to års praksis) for å kunne arbeide som ansvarlig megler. Overgangsordningen gikk ut i 2012, og ditt boligsalg er nå garantert håndtert av en ansvarlig megler med minimum 5 års utdannelse. Dette er nødt til å gi resultater, og er nok hovedårsaken til at stadig flere er fornøyd med eiendomsmegleren sin!

Årets undersøkelse er ekstra gledelig siden den viser fremgang på alle målepunkter. Dette viser en helhetlig løfting av kvalitet i bransjen, noe som kommer kundene til gode i alle ledd.

Eiendomsmeglerne får fremdeles dårlige score på kostnadene ved salg av bolig. Forbrukerne vil nok aldri føle at de får tjenester "billig nok", men provisjonene til meglerne har de siste årene ikke gått vesenltlig opp, siden jeg startet som eiendomsmegler har de faktisk gått vesentlig ned når man hensyntar inflasjon. Men kostnadene ved salg og kjøp har gått vesentlig opp, og her er det Staten som har grunn til å juble, gjennom dokumentavgiften og moms på tjenester går faktisk halvparten av alle kostnader inn i statskassen. Staten forsyner seg grådig når du kjøper eller selger bolig!  

Det er derfor med et berettiget håp om at eiendomsmeglere for de aller fleste er til glede. Og enda flere skal det bli i fremtiden!

En tåkete glasskule

Mediene har de siste ukene vært preget av dystre framtidsutsikter for norsk økonomi generelt og boligmarkedet konkret. Det er jo ikke måte på hvor dystert det ser ut og hvor ille det kan gå.

Vi har lenge vært forundret over værvarselet til enkelte sjefsøkonomer. For boligmarkedets del virker det som det enten spås stekende sol eller ordentlig ruskevær. Sannheten er nesten aldri noen av delene, hverdagen preges mer av skyer, av og til lettskyet, andre ganger mer regnfullt.

Glasskulen er utvilsomt mer tåkete nå enn tidligere. Tåken gjør oss usikre, vil tåken gi dårligere vær eller klarner tåken opp og gir oss fine dager? Denne usikkerheten har gjort mange kjøpere mer selektive, de bruker lengre tid på å bestemme seg, og dette har gjort at antall usolgte boliger har økt. For første gang på mange år ser vi de fleste steder i landet at mange boligselgere er på vei inn i sommerferien uten å ha fått solgt boligen sin, en ganske fortvilet situasjon for de det gjelder.

Men når bolig-dommedagsprofetene spår om en dyster fremtid, så er det viktig å se hva de egentlig sier. Legg merke til at det ofte snakkes om sannsynligheter, det er ikke det samme som spådommer. Selv 1 % sannsynlighet for boligkrakk, har gitt overskriften «Boligmarkedet kan krakke». Ikke stor sannsynlighet for krakk, men stor sannsynlighet for mange lesere. Jeg skjønner godt journalistene som siterer de som presenterer sannsynligheter som mulige fasiter. Det er ikke referenten, men avsenderen, som fortjener kritikk.


I den tåkete glasskulen finner jeg fremdeles mange grunner til finere vær. Vi har fremdeles økt sysselsetting, lav arbeidsledighet, lav rente, økte lønninger, moderat boligbygging og høy befolkningsvekst. Dette er et solid og tungt fundament for det norske boligmarkedet. 

Gråværet som kan komme skyldes fortrinnsvis usikre tider i internasjonal økonomi. Det er absolutt grunn til å være måteholden i å beskrive forventningene til både norsk økonomi og boligmarkedet, vi er avhengig av de internasjonale konjekturene. Men vi snakker da om en lavere prisvekst, ikke et stort prisfall, eller i verste fall et krakk.

Det finnes selvfølgelig en sannsynlighet for at det verste kan skje, men den er ytterst liten. Så liten at den egentlig ikke er verdt å nevnes.   

Tjen 3 mill på 25 min i boligmarkedet

På 25 minutter kan du tjene 3 millioner kroner, en inntjening som til og med Messi, Ronaldo og Tiger Woods ville blitt imponert av.

Men vi snakker ikke om lønninger nå, vi snakker om hvor mye en førstegangs boligkjøper sparer hvis han setter seg på t-banen på Majorstuen, og tar banen til Grorud. Det er halv pris å kjøpe en leilighet på Grorud eller Stovner, sammenlignet med Frogner. Nesten tilsvarende forskjeller finner man i alle de store byene i Norge.  

Det snakkes mye om boligkrise i Norge. Jeg har de siste årene kritisert politikerne for manglende grep for å stimulere til boligbygging. En berettiget kritikk, da vi ikke har et system som raskt nok får boliger i markedet når etterspørselen og behovet er der. Boligprisene har steget mye, og det har blitt dyrt for førstegangskjøperne å etablere seg. Vi har en lang vei å gå før systemet fungerer, det er derfor viktig å opprettholde trykket mot politikerne.

Men hvor dyrt det er for førstegangskjøperne er en påstand med sterke modifikasjoner. Unge som klager (sutrer) over at det er for dyrt å bo i sentrum, fortjener ikke sympati. Sympatien skal de unge få når de blir satt utenfor eiermarkedet grunnet firkantede egenkapitalkrav, og presses over i et enda dyrere leiemarked. Men det er ingen menneskerett å bo på Frogner, Aker Brygge eller Grünerløkka.

Når en førstegangskjøper sparer over kr 100.000,- hvert eneste minutt han eller hun sitter på t-banen fra Majorstuen til Grorud, så er det muligheter å få kjøpt rimeligere boliger, også i Oslo. Kanskje ikke akkurat der du har vokst opp, kanskje ikke med gangavstand til jobb eller skole, kanskje det er et stykke til nærmeste kaffebar, men det finnes muligheter.

 

 

Krakker det i sjøhyttemarkedet?

Det er solgt 54 % færre sjøhytter i Norge de første 5 månedene i år sammenlignet med i fjor. Det er lagt ut 34 % færre hytter for salg i markedet. Hytteprisene går ned for andre året på rad, og har en samlet nedgang på 11,3 % over to år.

Man blir ikke akkurat optimist av slike nyheter, og dette gir nok vann på mølla for enkelte økonomer som spår dommedag med jevne mellomrom. Med bakgrunn i tallene vil enkelte argumentere for at vi ser en kraftig priskorreksjon i hyttemarkedet (krakk). Ja, enkelte vil kanskje trekke paralleller mot boligmarkedet, og hevde at tilsvarende tendens vil komme også der.

Vi har utvilsomt tøffere tider i det norske hyttemarkedet. I det dyrere markedet trenger vi bare en hånd for å telle antall salg i HELE Norge. Akkurat nå er det langt mellom hyttekjøpere som gir over 10 millioner, og i dette markedet har vi fått en kraftig priskorreksjon.  

Derimot ser vi at den norske "folkehytta" til kr. 1-3 millioner har en mer stabil etterspørsel og prisutvikling. F.eks. har Bamble i Telemark og store deler av Østfold og Vest-Agder, en god prisutvikling og ganske bra med salg. Disse regionene har tradisjonelt hatt et lavere prisnivå enn f.eks. Kragerø, Aust-Agder og Vestfold. Forskjellene er i ferd med å bli mer utjevnet, de "dyrere" kommunene har hatt større priskorreksjoner og labert salg, mens "billigere" kommuner har hatt prisøkning og ganske bra salg.

Dette viser at hytteeiere med normale hytter og edruelig prisforventninger oppnår salg, det finnes kjøpere der ute!

Det at det er en kraftig nedgang i antall hytter for salg, er mindre overraskende på oss meglere enn på resten av markedet. I hyttemarkedet finnes det nemlig noe som heter dårlig vær, og det preger markedet. Markedet var nesten 1,5 måned forsinket, da en rekordlang vinter og en kald vår, gjorde hyttene utilgjengelig for både bruk og salg før langt ut i mai.

Om dette har en påvirkning på prisene er mer usikkert. Det kan godt tenkes at vi har hatt lite "nyheter" i markedet så langt, og at det vil presse prisene oppover utover sommeren. Men det er mer sannsynlig at et høyere tilbud av hytter for salg (for det er i ferd med å komme nå) vil påvirke prisene ytterligere ned.

Men uansett så er jeg ikke veldig bekymret for at vi er på vei inn i for tøffe tider. Kjøperne er nemlig der ute. Trafikken på FINN Eiendom for fritidsboliger har økt i år sammenlignet med i fjor, til tross for labert salg og svak prisutvikling. Med den priskorreksjonen vi nå har fått, vil vi nok se at stadig flere hytteselgere og hyttekjøpere finner hverandre.

Det å eie hytte ligger så godt forankret i den norske folkesjela, og drømmen om egen hytte lever i sitt beste velgående hos veldig mange.

Krakk er herved avlyst.  

 

Ja takk, begge deler


Kommunal- (og boligminister) Liv Signe Navarsete skriver i Finansavisen 24. mai at startlån gjennom Husbanken ikke skal gis til de som har evnen til å få lån. Det er bra, det var nødvendig at regjeringen strammet inn på den uheldige misbruken av startlånsordningen som fikk fotfeste i flere kommuner i Norge.
Navarsete peker samtidig på at Husbanken gjennom grunnlån har en nøkkelrolle ved finansiering av boligprosjekter i Norge, og peker på økte bevillinger i revidert statsbudsjett på etterlengtede nye 5 milliarder.

Husbanken har i generasjoner hatt en viktig rolle innen boligfinansiering av nye boligprosjekter i Norge. Husbanken er en stabil og forutsigbar bank, mens ordinære banker ved gjentatte anledninger har redusert låneevne og/eller -vilje. F.eks. kuttet bankene all mellomfinansiering av boliger i 2008, de trakk til og med tilbake mange gitte lånetilsagn. Hvis den norske finanskrisen hadde vart litt lenger ville konsekvensene av krisen blitt mye større. Det siste året har vi også merket redusert utlånsvillighet, mye grunnet de nye kapitalkravene. Dette har gått utover finansiering av nye boligprosjekter.

Konsekvensen av restriktive banker er generell uro og mindre boligbygging. I slike situasjoner bør Husbanken ha en korrigerende rolle, og spesielt ved nye prosjekter kan Husbanken raskt erstatte de ordinære bankenes funksjon, når bankene selv ikke vil eller kan stille opp.
Det som derimot er et problem, er at Husbanken stiller svært strenge krav for å kunne motta lån. Husbanken presiserer på sin nettside at boligprosjekter de skal finansiere må ha kvaliteter utover teknisk forskrift 2010 (TEK10). TEK10 er som mange vet omstridt, byggebransjen mener dette er roten til at vi har for lite boligbygging. Husbankens krav går enda lenger!

Vi er positive til at Husbanken setter strenge krav, der dette resulterer i lånebetingelser mer gunstig enn en ville fått i markedet ellers. Men Husbanken bør også ha en viktig rolle i finansiering av boligprosjekter som tilfredsstiller lovens krav, men da med markedsstyrt rente.
Det er mulig uten å endre Husbankens viktige rolle for å hjelpe vanskeligstilte og som en drivkraft for å fremme boliger innenfor universell utforming og energi og miljø.

Vår oppfordring til Navarsete er å si; «Ja takk, begge deler».  

Eff skifter leverandør av boligprisstatistikken - pressemelding


Eiendomsforetakenes forening (Eff) har innledet et samarbeid med Eiendomsverdi AS om månedlig bearbeidelse av boligsalgstallene. Eiendomsverdi har over mange år utviklet modeller for overvåking og rapportering av prisutviklingen i boligmarkedet. Den første pressekonferansen hvor tallene fra Eiendomsverdi presenteres, blir mandag 3. juni når boligprisstatistikken for mai måned presenteres.
 
Frem til nå er det selskapet Pöyry som har bearbeidet boligpristallene. Pöyry har sagt opp avtalen, og har overført alt analysearbeid av boligmarkedet til selskapet Samfunnsøkonomisk analyse AS. Eff vil samarbeide videre med Samfunnsøkonomisk analyse AS om analyser av boligmarkedet. Samtidig har det vært viktig å finne en langsiktig aktør med solid eierskap og kunnskap om bolig- og eiendomsmarkedet som erstatter til Pöyry på selve bearbeidelsen av boligpristallene. Administrerende direktør i Eff, Christian Vammervold Dreyer, ser frem til å samarbeide med Eiendomsverdi, som gjennom mange år har jobbet tett med landets eiendomsmeglere og finansinstitusjoner.
 
– Vi er fornøyd med jobben som Pöyry har gjort for oss. Vi ser nå frem til å kunne utvikle et enda bedre produkt sammen med Eiendomsverdi. Våre månedlige pressekonferanser samler nærmest alle de store redaksjonene hver eneste gang, og er utvilsomt den viktigste informasjonsarenaen for boligprisutviklingen i Norge, sier Dreyer.
 
Dreyer er spesielt fornøyd med å kunne samarbeide tett med en aktør som over så mange år aktivt har arbeidet med indeksmetodikk mot boligmarkedet i Norge. Selskapet besitter en av landets mest omfattende databaser over boligpristransaksjoner og utviklingen i boligmarkedet.
 
– I tillegg var det avgjørende for oss å samarbeide med en langsiktig aktør med solide eiere, og vi er sikre på at Eiendomsverdi er et selskap vi vil jobbe sammen med i uoverskuelig fremtid, sier Dreyer.
 
”Business as usual”
Den tredje aktøren som står bak boligprisstatistikken, FINN Eiendom, er tilfreds med at Eiendomsverdi fremover vil levere boligtallene.
 
– Med Eiendomsverdi som samarbeidspartner, vil det meste med den månedlige boligprisstatistikken være «business as usual». Grunndataene er de samme som før, det samme er meglernes registreringer av solgte eiendommer markedsført gjennom Finn. Dette er for øvrig de samme grunndataene som SSB anvender, sier Johan Fredrik Høvås, direktør i FINN Eiendom.
 
Administrerende direktør i Eiendomsverdi, Espen Relbo, mener selskapet sitter på spennende data som vil høyne interessen rundt presentasjonen av boligsalgstallene.
 
– Vi har helt siden etableringen i 2000 jobbet tett med eiendomsmeglerbransjen, hvor blant annet eiendomsmeglerne har bidratt med transaksjonsdata og Eiendomsverdi har tilgjengeliggjort disse dataene i informasjonsplattformer tilbake til bransjen. Samarbeidet har sørget for at Norge trolig har verdens mest transparente boligmarked, inklusive et tilnærmet realtime bilde av aktiviteten og prisene i markedet. Vi gleder oss til å utvide dette samarbeidet, sier Relbo.

Enige om regler for trygg bolighandel

Det er stor glede å kunne informere om at Eff har inngått en avtale med Norges Takseringsforbund og NITO takst, som vi tror vil få stor betydning både forbrukerne og vår bransjes omdømme.

Avtalen har to hovedformål;
  1. Dempe konfliktnivået mellom boligselgere og boligkjøpere.
  2. Styrke uavhengigheten mellom eiendomsmeglere og takstmenn.

For å oppnå en demping av konfliktnivået har vi allerede vedtatt bruk av boligsalgsrapport ved alle transaksjoner innen 1. januar 2015. Dette vedtaket følges nå opp i en skriftlig avtale. Takseringsbransjen jobber på spreng for å få uteksaminert nok takstmenn, da vi har satt som krav at rapportene skal utarbeides av takstmann sertifisert for Boligsalgsrapportering i henhold til ISOs standard 17024 for personellsertifisering. I dag utføres slik sertifisering av Det Norske Veritas (DNV).  I praksis vil dette bety at takseringsbransjen vil ha et stort rekrutteringsbehov de neste årene.

De nye rapportene er under utarbeidelse, og bygger på NS 3600, som lanseres denne uken. Eff har vært med i arbeidsgruppen som har kommet frem til den nye standarden NS 3600, og deltar også i arbeidet med den nye boligsalgsrapporten. Vi forventer at den nye rapporten er klar til bruk i løpet av første kvartal 2014.

For å styrke uavhengigheten til bransjene har vi i ovennevnte avtale blitt enig om følgende;
  1. Partenes medlemmer forplikter seg til å være uavhengige og uten bindinger til hverandre.
  2. Kunden skal være fri i sitt valg av takstmann, og skal av eiendomsmegleren henvises til nøytralt nettsted med egnet søkemulighet over sertifiserte takstmenn.
  3. Takstmann og megler skal ikke ha direkte korrespondanse vedrørende utarbeidelsen av og innholdet i Boligsalgsrapporten ut over det som er strengt nødvendig. Eventuell kommunikasjon om endringer av rapportens innhold skal være skriftlig og sporbar.

Nettstedet som det skal henvises til er snart klar, og vil bli presentert like over sommeren.
 
Pressemeldingen som sendes ut i dag;
Takstmenn og eiendomsmeglere har signert en avtale om bedre forbrukerinformasjon ved boligomsetning og styrket uavhengighet bransjene imellom.

En ny avtale mellom Eiendomsmeglerforetakenes forening (Eff), Norges Takseringsforbund (NTF) og NITO Takst inneholder felles kjøreregler for å sikre at partene er uten bindinger til hverandre.

Bransjene etablerer i felleskap en ordning der forbruker velger takstmann selv. Selgere som ikke har gjort et valg før de tar kontakt med en eiendomsmegler henvises til et nøytralt nettsted der de kan søke etter takstmenn.

Samtidig etableres det skriftlige og sporbare kommunikasjonsrutiner mellom eiendomsmeglere og takstmenn ved sluttarbeid med rapportene.

Reglene må ses i sammenheng med pågående innfasing av en utvidet tilstandsrapport som vil medføre at enkle takster med knapp boliginformasjon forsvinner. Eff vedtok for en tid siden at slike rapporter skal være obligatoriske fra 2015.

– Et felles ønske om å senke konfliktnivået ved kjøp og salg av bolig har vært en viktig drivkraft i arbeidet med å få avtalen på plass, ifølge Christian Vammervold Dreyer, administrerende direktør i Eff.

Bra for kundene
Han mener at en solid og informativ boligsalgsrapport vil virke konfliktdempende.

Rapporten blir den samme enten takstmannen tilhører NTF eller NITO Takst, og kan bare fylles ut av takstmenn som er sertifisert for slike oppdrag.

– Mer salgsinformasjon og bedre sikkerhet for at rapporten er utarbeidet av en uavhengig takstmann er bra for boligkundene. I tillegg er jeg svært glad for at vi gjennom fornyet dialog har lagt grunnlag for konstruktiv samhandling mellom de berørte bransjene, sier Are Andenæs Huser, administrerende direktør i NTF.

I 2009 fremla et regjeringsoppnevnt utvalg en innstilling som tok til orde for lovendringer for å øke bruken av grundigere tilstandsanalyser i boligomsetningen. Debatten som fulgte satte også søkelys på forholdet mellom bransjeaktørene.

– Politikerne fulgte ikke opp innstillingen de bestilte. De etterlot både forbrukerne og oss med mange ubesvarte spørsmål. At bransjene til slutt selv satt seg sammen for å komme videre har nå gitt et positivt resultat som kommer forbrukerne til gode, sier Huser.

Blir tryggere
Boligsalgsrapportene vil basere seg på Norsk Standard (NS) 3600 som også lanseres i disse dager. Den nye rapporten vil gi betydelig mer informasjon til forbruker enn dagens boligsalgsrapporter og takster og forventes å være klar til bruk i løpet av første kvartal i 2014.

– Jeg er overbevist om at tiltakene samlet sett vil gjøre det tryggere å handle bolig. Nå må vi bruke tiden frem til 2015 på å fase inn alle endringer på en god måte, og sørge for at vi får samme praksis i hele landet, sier Espen Fuglesang, daglig leder i NITO Takst.

I noen typer eiendomsoverdragelser vil det være naturlig å se bort fra regelen om obligatorisk boligsalgsrapport, påpeker han.

– Det kan for eksempel gjelde salg innad i en familie, i forbindelse med skifte og tomtesalg, sier Fuglesang.

Tiltaksplan mot lokkepris



Pressemelding fra Eff i forbindelse med tiltaksplan mot lokkepris;

Det har den siste tiden kommet frem eksempler som gir mistanke om lokkeprising ved boligsalg. Eiendomsmeglingsbransjen har en nulltoleranse mot bruk av lokkeprising, og Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) har derfor vedtatt en tiltaksplan for å komme dette til livs en gang for alle.

-                     Bruk av lokkeprising er et veldig begrenset problem, knyttet til enkelte bydeler i Oslo, sier administrerende direktør Christian Vammervold Dreyer i Eff.
Eff mener det er et viktig prinsipp at selger skal kunne annonsere til en pris selger er villig til å selge for, og selger må stå fritt til å akseptere og forkaste bud. Samtidig mener Eff den allerede vedtatte bransjenormen gir et klart forbud mot lokkeprising.

Eff har besluttet at meglere i tillegg til å følge selve bransjenormen, skal skriftlig informere alle boligselgere som ønsker å markedsføre med en prisantydning under verditakst og/eller meglers prisvurdering, om at markedet vil forvente aksept på bud på prisantydning. Dessuten kan ikke meglere uten særlige grunner annonsere en bolig med en lavere prisantydning enn det selger allerede har takket nei til. 

-                     Eiendomsmeglingsbransjen er en seriøs bransje, med fokus på å ha best mulig omdømme. Nå har medlemmer fått en frist til 15. mai på å rydde opp i eventuelle interne forhold, fra og med denne datoen vil vi ved eventuelle unormale avvik iverksette tiltak, sier Dreyer. 
Blir medlemmer i Eff gjentatte ganger dømt for bruk av lokkepris i Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester, vil Eff rapportere dette til Forbrukerombudet og Finanstilsynet.

-                     Viljen til å gjøre nødvendige tiltak i eiendomsmeglingsbransjen er stor, og jeg føler meg trygg på at dette snart er et problemområde vi har lagt bak oss, avslutter Dreyer 



Vedtatt tiltaksplan mot bruk av lokkepris

Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) har en nulltoleranse til bruk av lokkepris. Styret i Eff har vedtatt en tiltaksplan mot bruk av lokkepris, som har som mål å rydde opp i en eventuell ukultur som har oppstått og som får preventiv effekt i tiden fremover.
Eff mener det er viktig å presisere at bruk av lokkepris har skjedd i et svært begrenset område, og det må ikke utvikle seg en mistanke om at all prising under verditakst (der det brukes) eller der boliger går over prisantydning, er et resultat av lokkeprising.  
Det er et viktig prinsipp at selger skal kunne annonsere til en pris selger er villig til å akseptere, og selger må stå fritt til å akseptere og forkaste bud.
Alle medlemmer i Eff har gjennom bransjenormen forpliktet seg til ikke å bruke lokkepriser ved salg av boliger. Bransjenormens bestemmelse knytting til prising er regulert i punkt 2.2.1; Prisantydning må ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere. Den må heller ikke settes lavere enn meglers objektive vurdering skulle tilsi.

Styret har i tillegg til å vise til bransjenormens bestemmelse besluttet følgende;
1.       Medlemmer i Eff skal instruere meglere som annonserer en pris under verditakst og/eller meglers prisvurdering, om skriftlig å dokumentere at de har informert boligselger om at markedet vil forvente aksept på bud på prisantydning. Dette kan gjøres gjennom oppdragsavtalen eller ved annen skriftlig kommunikasjon.
2.       Administrasjonen i Eff får utarbeidet månedlige rapporter der bruk av lokkepriser overvåkes. Eventuelle avvik tas opp med det aktuelle foretaket, og eventuelt løftes til styret hvis bedring ikke oppnås.
3.       Medlemmer i Eff som dømmes for bruk av lokkepris i Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglertjenester, vil få skriftlig advarsel om at det ved nytt overtramp blir rapportert til Forbrukerombudet og Finanstilsynet.
4.       Medlemmer i Eff har ikke anledning til å annonsere en bolig med en lavere prisantydning enn det selger har takket nei til, hvis ikke særlige grunner tilsier noe annet. Faglig ansvarlig skal samtykke i at det er en særskilt grunn.
5.       Medlemmer av Eff skal ikke prise en eiendom på en måte som kan risikere å skade bransjens omdømme. 

Avdemping eller en liten pust i bakken

Boligprisene i april steg med 1,3 % sammenlignet med mars måned. Isolert sett en kraftig prisstigning. Likevel preges overskriftene på nettavisene i dag av det er et roligere tempo i boligmarkedet. Årsaken er at vi ser den laveste 12 måneders veksten siden 2009. Det store spørsmålet blir da om vi nå ser en avdemping i boligprisene eller om dette kun er en liten pust i bakken, før prisene stiger igjen?.

 

Men når prisene nå ser ut til å roe seg, selv om  tilbudssiden ikke har bedret seg, kreves det nye forklaringer.  Vi tror vi nå ser konturene av et marked der gjeldsbyrden har blitt så stor at folk flest tenker «nok er nok». Det er viktig at alle som kjøper bolig spør seg om de tåler en renteøkning på 5 %. Vi måler kontinuerlig folks betjeningsevne, og ser at en renteøkning på kun 3,5 % vil øke gjeldsbyrden til et nivå vi må tilbake til 80 tallet for å ha sett tilsvarende til. Og vi skal ikke lenger tilbake til 2008 for å finne rentenivåer som dette.

Dessuten vil vi i stadig økende grad merke Finanstilsynets egenkapitalkrav på 15 %, innstramming av startlånsordningen, bankenes mer restriktive utlånspolitikk og ikke minst de allerede varslede renteøkningene fra bankene. Psykologi er en faktor økonomiske eksperter har vanskelig for å ta inn i beregningsmodellene sine.  Det siste vil ha en vel så mye psykologisk som økonomisk effekt, og psykologi er en faktor økonomiske eksperter har vanskelig for å ta inn i beregningsmodellene sine.

Vi går derfor inn i en tid hvor det blir stadig vanskeligere å være spåmann. Vi har nå et boligmarked med rekordhøye priser, der det går rekordraskt i de store byene og det er fremdeles et stort tilbudsunderskudd, det trengs nye boliger.

Men vi har samtidig nok gjeld i befolkningen, og hilser enhver avdemping velkommen, hvis det da ikke bikker til å bli nedgang.

Det er fristende å gå for helgardering på tippekupongen her, selv om borteseier (prisnedgang) er lite sannsynlig.

Boligmeldingen - en melding nærmest blottet for tiltak


Her kan du lese Eff sitt høringssvar i forbindelse med Boligmeldingen, som ble presentert Kommunalkomiteen i Stortinget i åpent høringsmøte 30. april 2013. 

Høringssvar fra Eff, Meld. St. 17,  Byggje – bu – leve

Eiendomsmeglerforetakenes Forening (Eff) er en medlemsorganisasjon for eiendomsmeglingsforetakene i Norge, og representerer cirka 80 % av bransjen. Alle de største eiendomsmeglingskjedene er medlemmer. 


Lav boligbygging truer den norske modellen

Den norske modellen er å eie egen bolig, noe 8 av 10 nordmenn gjør. Dette har vært et tverrpolitisk mål siden andre verdenskrig, og er trygt forankret i den norske folkesjelen.

Regjeringen og boligmeldingen påpeker at det er et personlig ansvar å bo. Likevel har den sterke boligprisutviklingen ført til en rekke statlige og kommunale støtteordninger til individer og selskaper.
Tilstrekkelig boligbygging sikrer at flest mulig kan ta et personlig ansvar for å bo og eie egen bolig. Dette er viktig for å unngå at den norske modellen svekkes.

Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner frem til 2029. Veksten vil kreve mange nye boliger i storbyene, der det allerede er et stort press. Det er en klar sammenheng mellom boligprisutviklingen og boligbyggingen. Den viktigste årsaken for prisveksten de siste årene er et tilbudsunderskudd på grunn av for lav boligbygging gjennom flere år.

Utviklingen er uheldig, og vil sannsynligvis fortsette. Det ble igangsatt cirka 18 % færre boliger første kvartal i 2013 sammenlignet med samme tid i fjor. Det viser at boligpolitikk generelt og boligbygging spesielt bør ha politikernes høyeste prioritet.

Boligmeldingens tiltak

Boligmeldingen vier den boligsosiale politikken mest oppmerksomhet. Eff mener det viktigste boligsosiale tiltaket er å stimulere til økt boligbygging. Hvis det ikke bygges boliger raskere enn i dag, vil vi få flere vanskeligstilte i Norge.

Eff sitt helhetsinntrykk er at Boligmeldingen kommer med få forpliktende tiltak. Meldingen beskriver godt tilstanden i boligmarkedet og de utfordringer vi står overfor, men det er ikke  slike beskrivelser landet trenger nå. Vi trenger tiltak!

Endring av innsigelsesinstituttet

Eff mener Boligmeldingens beste tiltak, er samordning av innsigelsesinstituttet. Dette vil sannsynligvis føre til raskere avklaringer av innsigelsene, og kanskje også færre innsigelser.

Eff er positiv til forslaget, men det krever at fylkesmennene gis føringer på at boligbygging skal være prioritert. Mange boligprosjekter stoppes på grunn av innsigelser fra nettopp fylkesmannen. Det må i fremtiden unngås. Det er også viktig at prøvefylkene for samordningen legges til et pressområde, helst en av de fire store byene.

Styrk Husbanken

Eff er positive til at Husbanken blir fremhevet som en viktig aktør i den alminnelige boligforsyningen. De ordinære bankene skal være den primære finansieringskilden for boligprosjekter, men utlånsvilligheten eller utlånsevnen til bankene varierer. Vi har en rekke eksempler der bankene bremser boligbyggingen med å være restriktive. Husbanken bør ha en nøkkelrolle for å dempe slike utviklingstrender.

Eff er kritisk til dagens praksis der Husbanken stiller strengere krav til byggeprosjektene enn det loven krever. Vi har mange eksempler på prosjekter som på grunn av Husbankens krav ikke er lønnsomme. Det er i konflikt med det vi mener skal være Husbankens viktige oppgave, nemlig å sikre tilstrekkelig boligforsyning. Dessuten er det viktig at Staten gjennom statsbudsjettet sikrer Husbanken økonomiske muskler til å håndtere behovene.

Husbankens har i dag en sentral rolle ved bygging av studentboliger, men vi mener Boligmeldingen går altfor kort med å forplikte til bygging av 1.000 boliger årlig. Flere studentboliger er et nyttig virkemiddel både for å hjelpe studentene og for å dempe det totale trykket i boligmarkedet. Boligmeldingen peker dessuten hovedsakelig på studentboliger utenfor de mest pressede byområdene. Behovet er størst i de store byene.

Forenkling av byggesaksbehandlingen

Eff mener Boligmeldingen har for lite oppmerksomhet på samsvaret mellom de tekniske kravene, kostnadene ved å realisere dem og prisen boligkjøperne har vilje og evne til å betale. Eff mener det er viktig å evaluere de tekniske kravene som allerede er vedtatt, og at det må være en klar kost/nytte effekt ved å pådra nye kostnader i boligbyggingen.
Det er også viktig å få oppklart uenigheten mellom byggebransjen og staten om hva ulike tekniske krav koster. Eff foreslår at det nedsettes et utvalg, der både byggenæringen og myndighetene er representert, for å framskaffe mer omforent kunnskap om hva som påvirker kostnadsbildet for nye boliger.

Eff mener plan- og bygningsloven og bustadoppføringsloven, må forenkles og effektiviseres, og aller helst revideres. Et nytt lovverk må ha som mål å gjøre regelverket bedre, mer fleksibelt og ikke minst stimulere til, og ikke begrense, boligbygging.

Eff mener kommunesammenslåing vil være et viktig bidrag til boligbyggingen. Større og færre kommuner vil sikre kompetent personell, og at kommunene ser behovet for og bidrar til boligbygging på overordnet nivå. Det vil dessuten bli enklere å planlegge og finansiere infrastruktur som vei, offentlig kommunikasjon og andre offentlige tjenester.

Samferdsel må knyttes til boligbygging

Nasjonal transportplan beskriver mange gode prosjekter som det er stort behov for. Samferdsel er svært viktig for boligbygging, og det er et skrikende behov for et raskere tempo i utbygging av vei, tog og bane,  spesielt i og rundt Oslo. Nasjonal transportplan gir få nye boliger på kort sikt, men Eff mener raskest mulig gjennomføring av infrastrukturprosjekter rundt de største byene vil ha stor effekt på lengre sikt.

Finansielle virkemidler

Vi er i ferd med å få en generasjon boligtapere i Norge. Eff mener Finanstilsynets egenkapitalkrav rammer usosialt og urettferdig. Mange førstegangskjøperne med god betjeningsevne, er avhengig av ekstern hjelp for å komme seg inn i markedet. Vi ser også en utvikling der flere tar opp forbrukslån for å finansiere egenkapitalen. Bankene bør gis tillit til selv å vurdere en låntagers betjeningsevne. Egenkapitalkravet bør derfor erstattes av strenge krav til betjeningsevne og ansvarliggjøring av bankenes rådgivningsfunksjon.

Eff vil advare mot unyanserte utspill mot såkalte spekulanter i boligmarkedet. At det finnes investorer som er villig til å investere i bolig, er positivt for økonomien og boligmarkedet. Investorene har en viktig funksjon i å få opp boligbyggingen, og bidrar til å holde et godt og velfungerende leiemarked i gang. Tiltak for å fjerne investorer fra boligmarkedet, vil sannsynligvis føre til lavere boligbygging, og gjøre det dyrere å leie og eie bolig

Boligbygging må vektlegges ved interessekonflikter

For mange boligprosjekter i Norge har ikke blitt igangsatt grunnet regulering til matjord. Det er på tide med en ordentlig jordvernsdebatt, og Eff mener boligbygging må prioriteres ved interessekonflikter.

Helhetlig boligpolitikk

Politikken innen de ulike områdene som påvirker boligmarkedet må samordnes. I dag ser vi utallige eksempler der motstridende hensyn drar politikken i ulike retninger. Det er eksempelvis paradoksalt at staten gjennom Finanstilsynet strammer inn kravene til bankenes utlån ved egenkapitalkrav, samtidig som staten øker ordningen med startlån.

Vi trenger et helhetlig ansvar for boligpolitikken som i dag er spredt på seks departementer og fem stortingskomiteer. Eff mener det optimale er en boligminister i et boligdepartement, men det viktigste er en samordning der det totale ansvaret legges på en minister.

Boligmeldingen gir ikke ly når det regner


Det var store forventninger til at Boligmeldingen skulle komme med konkrete tiltak for å stimulere til boligbygging. Vi var mange som ble skuffet. Meldingen beskriver godt tilstanden i boligmarkedet og de utfordringer vi står overfor, men vi trenger tiltak og ikke flere beskrivelser.
Vi kan ikke se at Boligmeldingen gir noen konkrete tiltak som på kort sikt vil gi ly når det regner. 

Boligmeldingen vier den boligsosiale politikken mest oppmerksomhet. Det viktigste boligsosiale tiltaket er å stimulere til økt boligbygging. Hvis det ikke bygges boliger raskere enn i dag, vil vi få flere vanskeligstilte i Norge.

Kort oppsummert har Eff foreslått følgende tiltak i dagens høringsmøte i Stortinget:


1. Fylkesmennene må gis føringer om at boligbygging skal være et prioritert område, og samordning av innsigelsesinstituttet må legges til de største byområdene.

2. Husbanken må ha en mer aktiv rolle for å stimulere til at rimelige boliger blir bygget. Krav til Husbank-finansiering må ikke være strengere enn lovens krav.

3. Husbanken må gjennom statsbudsjettet tilføres sterke nok økonomiske muskler til finansiering av boligprosjekter

4. Bygging av studentboliger i de store byene må økes vesentlig.

5. Plan- og bygningsloven og bustadoppføringslova bør revideres.

6. Kommunesammenslåing vil være et viktig bidrag for økt boligbygging.

7. Samferdsel må knyttes direkte til boligbygging, og det er behov for økt tempo på gjennomføring av samferdselsprosjekter.

8. Egenkapitalkravet må erstattes av strengere krav til betjeningsevne.

9. Boligbygging må vektes tyngre ved interessekonflikter

10. Boligpolitikk må samordnes i et departement.

Kampen mot lokkepris


Den siste tiden har det kommet frem flere saker i media om eiendomsmeglernes bruk av lokkepriser. 

Lokkepriser er per definisjon å legge en bolig ut for salg for en pris som er lavere enn det du vet som megler at selger ikke vil akseptere.

Bare så det er sagt med en gang, lokkepris er en uting, og er noe meglerbransjen tar klar avstand fra. Det er grunnen til at vi helt siden 2008 har hatt en gjeldende Bransjenorm som regulerer dette, her kommer det klart og tydelig frem at lokkepriser er forbudt.

Bransjenormens bestemmelse knytting til prising er regulert i punkt 2.2.1; Prisantydning må ikke bevisst være satt lavere enn det selger på markedsføringstidspunktet er villig til å akseptere. Den må heller ikke settes lavere enn meglers objektive vurdering skulle tilsi.

Når det likevel har etablert seg en ukultur i enkelte områder med bruk av lokkepris, så kan man jo spørre seg hvorfor. 

Fenomenet lokkepris dukker opp av og til, og da gjerne i gode tider, da markedet går fort. Det er da ofte vanskelig å se forskjellen på en lokkepris og et marked i kraftig vekst, og ukulturen biter seg fast, uten at noen egentlig setter seg ned og bestemmer seg for at «Nå skal vi begynne med lokkepris dere…»

Selv om skadevirkningen av en slik praksis sannsynligvis er minimal og ukulturen er begrenset geografisk, er dette skadelig for bransjens omdømme. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange forbrukere er frustrert av å oppleve lokkepris, og jeg håper vi i bransjen blir trodd på at vi er ganske frustrert over at dette skjer vi også.

Med det fokuset som nå er skapt, så er allerede mye bedring skjedd. Flere kjeder har gjort grep internt, og målsettingen er klar; Vi har nulltoleranse mot lokkepris!

Lokkepris er et fenomen som er skapt gjennom dårlig rådgivning i meglerbransjen, og det er kun et fenomen som meglerbransjen selv kan komme til livs. 

Gjennom fokus og konkrete tiltak skal vi klare det.

Bolig i fremtiden - et knapphetsgode eller tilgjengelig for "alle"?



Teksten nedenfor var foredrag på Stortinget 2, mai 2012 - i forbindelse med Iglo sitt boligpolitiske forum;



Bolig i fremtiden - et knapphetsgode eller tilgjengelig for "alle"?

Norge har drevet god boligpolitikk i mange generasjoner, og det er etablert en forståelse hos folk flest at vi skal eie vår egen bolig, noe som også har vært en politisk målsetting. Dette er viktig å ta med seg inn i en eventuell boligskattepolitisk diskusjon, nordmenn er skattegisler hvis det gjøres vesentlige endringer.
Det er heller ikke mange land med så høy andel av boligeiere. Enkelte påstår at vi har et dårlig leiemarked. Jeg mener dette er feil, leiemarkedet fungerer, det er bare det at vi har et svært velfungerende eiermarked.

Det er også viktig å bevare den tryggheten nordmenn føler med å bevege seg inn og ut av markedet. Som eiendomsmegler er det fristende å peke på at årsaken er at vi har verdens best utdannede eiendomsmeglerkorps, men det er kun en ørliten del av forklaringen. Markedet er svært transparent, lovverket har klare og tydelige reguleringer, det er etablert gode forsikringsordninger og det er rekordlave transaksjonskostnader knyttet til det å kjøpe og selge bolig.

Derimot har man sovet i timen når det gjelder hvilken samfunnsøkonomiske viktige funksjon boligmarkedet har, og hvor stor innvirkning politikerne faktisk har på boligforsyningen og boligprisene.
Men nå har man våknet, og det er både positivt og svært nødvendig. Vi er inne i en varig trend med høy befolkningsvekst og lav boligbygging. Politikerne bør ha en målsetting om å tilrettelegge for boligbygging, enten med tilgjengeliggjøring av nok tomter, ha et tilpasset og fleksibelt regelverk og ikke minst sørge for at det offentlig fungerer som en katalysator og ikke bremsekloss.

Dagens pressekonferanse viste nok en altfor sterk boligprisutvikling. 28 % av husholdningene har nå en gjeld som er tre ganger inntekten før skatt, det er ikke sunt at gjeldsgraden fortsetter å vokse. Men det vil den gjøre, da ubalansen mellom tilbud og etterspørsel er så stor! Og nå stiger prisene både i eie og leiemarkedet, alle må ha et sted å bo!

Kjøpekraften beveger seg i stadig større grad over i boligmassen, fremfor i annet forbruk som kan skape flere arbeidsplasser. Og det mest alvorlige er at terskelen for førstegangskjøperne for å komme inn i markedet for altfor høy.

Situasjonen jeg beskriver står i sterk kontrast til kommunalminister Navarsete sitt utspill i februar om at boligbyggingen fungerer godt. Hun påstod at boligbyggingen var i ferd med å ta seg opp, en sannhet med sterke modifikasjoner.

Det ble i 2011 bygget ca 28.000 boliger i Norge, det er riktignok en vekst på 30 % fra 2010, men langt under hva det tidligere har vært og ca 10.000 boliger mindre enn behovet. Samme byggetakt forventes i 2012, og vi ser med andre ord en utflating, og det er alvorlig. Vi fortsetter med andre ord å bygge oss inn i en boligkrise, som vil gi ytterligere prispress.

Innenfor de fleste kommunegrenser er det nok tomter som kan reguleres for utbygging. Selv i Osloområdet vil det bli bygget nok boliger med fokus på sanering av gammel bebyggelse, bygging i høyden, fortetting og der man i ytterste konsekvens kan flytte markagrensen. Utfordringen her er med andre ord vilje og ikke evnen, men da må staten på banen

Da holder det ikke, slik Navarsete gjør, å håpe på at kommunene har strategier for å møte befolkningsveksten på 1 mill flere nordmenn de neste 16 årene. Kommunene vil ikke ta et overordnet samfunnsøkonomisk ansvar, det er og må være et statlig ansvar. Som eksempel vil Bærum kommune være en nøkkel for hovedstadens befolkningsvekst, men er i dag en bremsekloss. Det er de fordi det passer dem, og systemet gir dem muligheten til å bremse.

Regjeringen har dessuten manglet fokus på boligpolitikken i statsbudsjettene. Det eneste tiltaket vi så i fjor høst var tilskudd for bostedsetablering i distriktene, populistisk symbolpolitikk kalles det. Det er ikke noe poeng å lete etter boligbyggingsnåla i statsbudsjetthøystakken. Den finnes nemlig ikke.
Staten er ofte årsaken til at boligbyggingen bremses.  Boligprosjekter forsinkes og/eller blir ikke noe av, ofte fordi 22 offentlige instanser har innsigelsesrett, og benytter seg av dem! I 94 % av kommuneplanene blir det protester.

Vi må slutte å fokusere på distriktspolitikk, og heller snakke om på urbaniseringspolitikk. Urbanisering er en global trend, innflyttere må flytte der arbeidsplassene er.

Hvilke utfordringer står vi da ovenfor i Norge i dag?


Første utfordringer er at det er for dyrt å produsere i Norge.

Med økende boligprisene og strengere egenkapitalkrav er det vanskeligere å etablere seg i boligmarkedet.Norge er et høykostland, der tomter, varer og tjenester er dyrere enn de fleste land vi sml oss med. Dessuten ser vi stadig nye regler som fordyrer boliger, senest klimameldingen sist uke.
Forslag til tiltak;
  1. Det må lempes på offentlig kravene til universell utforming. Tilsvarende prinsipper for lemping bør implementeres ved ordinære prosjekter som nå er gjort for studentboliger.
  2. Regelverk må ha som målsetting å stimulere til boligbygging, der det ved nye forslag til endringer i relevante lover og forskrifter alltid skal konsekvensutredes betydning det har på boligbyggingen. Det ferskeste eksempelet er klimameldingen som ble lagt frem sist uke. Det å skjerpe energikravene i byggeteknisk forskrift vil få store konsekvenser for boligbyggvingen. Hvor mye vet ingen, og er i seg selv kritikkverdig.
  3. Staten må gjennom veksttilskudd stimulere til at kommuner med sterk befolkningsvekst får tilskudd for å bygge ut tilfredsstillende kommunal infrastruktur.
  4. Staten bør også ha et overordnet ansvar for utvikling av veinett og offentlig kommunikasjon. Det må bygges, ikke planlegges!
  5. Detaljerte forslag til forbedring i gjeldende lovverk lar vi byggenæringen redegjøre for, de er nærmere på ballen i denne tematikken.

Utfordring 2 - ansvarspulveriseringen av boligpolitikken generelt og boligbyggingen konkret

Forslag til tiltak;
  1. Statens ansvar er å sikre gode rammebetingelser for boligbygging, men ansvaret er i dag spredt på 6 departementer og 5 stortingskomiteer, i tillegg er det uklare ansvarsforhold mellom stat og kommune. Vi trenger en boligminister med et eget departement med et overordnet ansvar. Dette vil sikre et kontinuerlig og nødvendig fokus på både helheten og detaljene.
  2. I påvente av en egen boligminister bør en samordne transport- og arealpolitikken, samt ansvaret for Plan og bygningslovens areal- og bygningsdeler i et departement.
  3. Det må årlig defineres nasjonale mål for boligbygging som skal være forpliktende i den kommunale planleggingen og saksbehandlingen for arealanvendelse, boligbygging og utvikling av infrastruktur.
  4. Det bør innføres en kraftig reduksjon av det offentliges innsigelsesrett, der innsigelsesretten i det minste skal ligge innenfor de ordinære reguleringsprosessene og det skal kun skje unntaksvis når byggesaker er i samsvar med vedtatt reguleringsplan.
  5. Det må stilles strengere krav til kommunenes saksbehandling og ansvar i byggesaker, en ser i dag en rekke utfordringer grunnet manglende kunnskap, kapasitet, strategi eller konsekvenser av beslutninger.
  6. Hensynet til økt boligbygging må vektes tyngre ved konflikt med andre interesser som miljø, jordvern eller kulturminner. Det er behov for en god jordvernsdebatt der den hellige matjorda i Norge utfordres.
  7. Det må gjennomføres kommunesammenslåinger, som vil resultere i at kommunene har et mer helhetlig fokus og tar et større samfunnsøkonomisk ansvar, samt at det er enklere å løfte kostnader til infrastruktur.

Den tredje utfordringen er et stadig økende klasseskille i samfunnet.


Forslag til tiltak;
  1. Strengere krav til betjeningsevne og ansvarliggjøring av banker i sin rådgivningsfunksjon, bør være tilstrekkelig ved låneopptak. Egenkapitalkravet er ulogisk og usosialt, det straffer de som ikke har hjelp eksternt. Paradoksalt nok brukes skattepenger gjennom startlånsordningen til å gi boligkjøpere den egenkapitalen som bankene ikke får lov til å finansiere. Antall søknader om startlån har doblet seg siste halvår, dette burde vært bankenes bord!
  2. Staten bør ta ansvar for bygging av nok rimelige studentboliger. Det vil ta unna presset i leiemarkedet, som vil gjøre leie et mer attraktivt alternativ til å eie.
  3. BSU ordningen bør styrkes kraftig for å stimulere og motivere unge til å spare i bolig.
  4. Fjerning av dokumentavgiften, eventuelt subisidiært innføring av et bunnfradrag i beregningsgrunnlaget.  

Fart i boligdebatten i Stortinget

Det var god temperatur i den spontane spørretimen i Stortinget i går. Boligpolitikk var et sentralt spørsmål, der Høyre, Fremskrittspartiet og Kristlig Folkepartiet utfordret statsministeren i manglende tiltak for å sikre boligbygging og avdempe boligprisveksten.

Det er gledelig å se hvilken bred politiske enighet det nå er at politikerne må på banen for å stimulere til boligbygging.

Når Stortingets tre største partier alle er enige om at ”noe må gjøres”, da er det ”hope in a hanging snore”, som Nils Arne Eggen en gang sa det.

Erna Solberg påpekte hel korrekt at det har vært bygget og bygges over 10 000 for få boliger i Norge hvert år. Med en forventet befolkningsvekst de neste 16 årene på 1 million nye nordmenn, vil  boligbehovet være enormt i mange år fremover. Det er helt riktig som høyrelederen i går sa at Regjeringen har totalt manglet fokus på tematikken og at en i de siste statsbudsjettene ikke har sett noen positive tiltak i denne retningen. Det er ikke noe poeng å lete etter boligbyggingsnåla i statsbudsjetthøystakken. Den finnes nemlig ikke.

Det er også helt riktig som både Høyre og Fremskrittspartiet påpekte i går at det er staten som ofte er grunnene til at utviklingen bremses.  Boligprosjekter forsinkes og/eller blir spolert fordi 22 offentlige instansene har innsigelsesrett, og benytter seg av dem! I 94 % av kommuneplanene blir det protester, og langt på vei kommer protestene fra det offentlige.

Kristelig folkeparti pekte også på de usosiale retningslinjene med økt egenkapitalkrav, som har kommet fra Finanstilsynet.

Hva så med statsministerens respons?

Jens Stoltenberg uttrykte glede over befolkningsveksten, og var også enig i behovet for nok boligbygging og viktigheten av dette fokuset på øverste politiske hold.

Statsministeren viste i gårsdagens spørretime en åpenhet for å diskutere ovennevnte sentrale spørsmål og viste at vi nå er på konkrete tiltaksdiskusjoner og ikke visjonsdiskusjoner. Det er særdeles gledelig.

Jeg har nå klare forventninger om at det snart vil bli fremmet forslag om et bedre plansamarbeid mellom stat og kommune, innskrenkninger av det offentliges innsigelsesrett og en god jordvernsdebatt der den hellige matjorda i Norge kan utfordres.

Det Stoltenberg derimot ikke ville røre, var Finanstilsynets retningslinjer.

Jeg har forståelsen for at statsministeren er varsom med å bevege seg inn på Finanstilsynets domene, men han bør absolutt bekymre seg over det økte klasseskillet som er i ferd med å etablere seg i det norske samfunn.

Det bare må bli mål det

Arbeiderpartiet har det siste året vist en positiv kraft i boligpolitikken. Partiet har vist interesse i å forstå problemene, vilje til å lytte til næringen og kraft til å gjøre et stykke arbeid for å løse utfordringene. Arbeiderpartiet nedsatte et boligpolitiske utvalg i november bestående av Håkon Haugli (leder), Torgeir Micaelsen, Marianne Aasen og Lene Vågslid. Det var absolutt interesserte, kritiske og spørrende Stortingspolitikere vi i Norges Eiendomsmeglerforbundet traff i januar.

Rapporten til utvalget er nå levert, og jeg synes de fortjener honnør for at de har tatt på alvor de boligpolitiske utfordringene vi står ovenfor.

Det er også gledelig å se at mange av våre forslag nådde gjennom, det er overmodent med en boligminister iNorge, som har et samordnet embetsverk under seg med klare nasjonale og regionale mål for boligbygging. Det er også på tide med en statlig og kommunal sektor som fungerer som medspillere med felles mål om at det bygges nok boliger. Vi blir 1 millioner flere innbyggere i Norge de neste 17 årene, grep som dette må til!

Vi får heller tilgi at de ikke foreslår kommunesammenslåing som et effektivt og godt tiltak, jeg tror ikke siste ord er sagt når det gjelder det fremdeles.

Nå som Arbeiderpartiet har gjort mye av grovarbeidet med å legge frem en så detaljert tiltaksrapport, så kommer raskt forventningene om resultater. Mange av de foreslåtte tiltakene krever større strukturelle endringer og både departementer og kommuner må gjennom omfattende endringer for å kunne møte mange av de utfordringene som blir foreslått.


Men det er ikke alle tiltakene som krever lange briller…



Allerede nå kan boligbygging løftes i all arealplanlegging, der miljø, jordvern og kulturminner i alle år har fått prioritet. Boligbygging kan enkelt løftes opp som et prioritert hensyn, selv om det neppe skjer uten støy. Norsk Bondelag har tidligere i år proklamert at ikke en kvm matjord skal ofres for boliger, slike ytterliggående syn blir det heftige politiske debatt av. En debatt vi gjerne stiller opp i.   

Allerede nå kan Regjeringen øke tilskudd til kommunal infrastruktur både innenfor og på tvers av kommunegrensene. Alle de store byene har store utfordringer med å bygge ut både tilfredsstillende veinett og offentlig kommunikasjon for å møte befolkningsveksten. Vi må igangsette disse prosessene nå!

Allerede nå kan det etableres låneordninger til miljøopprydding av gammel utidsmessig bebyggelse og for strategiske tomtekjøp i kommunene. Her kan det skapes mange nye boliger raskt! Dessuten kan en allerede nå varsle at Husbankens låneramme blir styrket slik at flere vet om og kan få Startlån.

Allerede nå kan det vedtas at det ved alle nye endringer i Plan- og bygningsloven (PBL) og tilhørende forskrifter skal konsekvensutredes hvilken betydning det har på boligbyggingen. En kan også allerede nå begrense adgangen til å klage i byggesaker der det bygges i samsvar med vedtatt reguleringsplan.

Allerede nå kan Regjeringen varsle at de vil øke betydelig bygging av nye studentboliger.

Det er gjennom vinteren etablert store forventninger om at det nå skal skje noe. Spesielt er forventningene store siden det er det partiet som har den den politiske ballen som kommer med forslagene til hvordan man skal score mål.

Det bare må bli mål det.

Er Finanstilsynet en politisk aktør?

Det er ingen hemmelighet at undertegnede er en stor skeptiker til Finanstilsynets nye retningslinjer knyttet til boliglånsfinansiering. De nye retningslinjene rammer svært usosialt, og setter mange unge i en svært tøff likviditetsmessig situasjon. Vi har i etterkant fått en rekke eksempler som viser potensielle førstegangskjøpere betale opptil 50 % mer i månedlige leiesummer enn hva de ville gjort på lånekostnader hvis de hadde fått kjøpt. Og da ville de i tillegg betalt ned på egen gjeld!

Det er likevel innenfor Finanstilsynets mandat og stramme inn en usunn kredittpraksis, hvis de ser behov for det. Det kan også være fornuftig å begrense husholdningens låneopptak, vi må alle tåle en tøffere økonomisk situasjon og en betydelig høyere boliglånsrente enn dagens.

Det vi derimot stiller oss undrende til er at Finanstilsynets direktør går inn på det vi oppfatter som nye områder. Morten Baltzersen har i en rekke medieoppslag kommentert at boligprisene er for høye, og at boligprisveksten ikke er bærekraftig.

Vi er ikke enig i at dagens boligprisnivå ikke er bærekraftig, norske husholdninger vil i all hovedsak tåle en betydelig høyere rente.

Det at vi er uenige er kanskje ikke oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende er at Finanstilsynet nå ser det som sin oppgave å mene noe om boligprisutvikingen, samt og enda viktigere, gjøre grep for å begrense den.
Vi var ikke klar over at det lå innenfor Finanstilsynets mandat å mene noe om hva som er "riktig" boligprisutvikling. Hvis dette ligger innenfor mandatet stiller vi oss svært skeptisk til om dette er fornuftig.

Vi mener Finanstilsynets mandat er å sikre bankenes og lånetagernes soliditet, uavhengig av boligprisveksten. I dette ligger å legge inn forventede renteendringer som låntaker må tåle. Det er også riktig at Finanstilsynet maner til, eventuelt pålegger, at det ved lån til bolig, uten annen sikkerhet, ikke lånes ut mer enn en viss del av boligverdien, slik at sikkerheten er tilstrekkelig god også ved et pris-/verdifall.

Det er vår oppfatning at Finanstilsynet har gått altfor langt med de nye retningslinjene, men det ligger innenfor Finanstilsynets mandat, og er noe vi må respektere.

Men når man går inn på å mene noe om hva som er riktig boligprisutvikling, og beveger seg inn på grep for å gjøre noe med det, så beveger man seg inn i et politisk farvann. Hvis vi hadde hatt en helhetlig boligpolitikk i Norge de siste årene, ville vi hatt en helt annen boligbygging i dag, og da hadde vi også sett en helt annen boligprisutvikling.

Men dette er et politisk ansvar, og ligger langt utenfor Finanstilsynets mandat.

Dessuten må vi minne om at det ved behandling av siste boligmelding var enighet i et samlet Storting om at det er et mål at flest mulig eier sin egen bolig. Retningslinjene som nå er vedtatt vil stenge mange flere ute av markedet, samt gjør veien inn fryktelig lang for mange.

Vi har intet ønske om en boligprisøkning i Norge som det ikke er økonomisk grunnlag for. Men vi mener at ulike personer har ulike roller. Med sitt utspill oppfatter vi Baltzersen som en aktør i den boligpolitiske debatten, en rolle vi mener er svært uheldig.

Derfor stiger prisene også i 2012


Det å være spåmann er alltid spennende. Vi eiendomsmeglere blir ofte beskyldt for å være evig optimister, men vi har faktisk truffet nesten innertier i våre spådommer både for 2010 og 2011. Riktignok gikk vi på noen ordentlig bomskudd de to årene før, men det gjorde vel alle sammen?

Vi er nå på vei inn i nok et positivt år for boligmarkedets del. Det er likevel grunn til å være mye mer nøktern optimist i år sammenlignet med i fjor. Vi har nå en svært uoversiktelig økonomisk situasjon i Europa, og dette vil ramme oss på en eller annen måte. Det er ikke utenkelig at vi vil se en økt arbeidsledighet utover i året, og dette rammer fort boligmarkedet.

Dessuten har Finanstilsynet kommet med innstramminger i finansinstitusjonenes boliglånspraksis. Dette vil utvilsomt begrense kredittveksten og derfor redusere etterspørselen etter boliger, først og fremst fra førstegangskjøperne. Vi kan likevel kunne risikere en smitteffekt over i andre kjøpergrupper. Selv om hensikten bak Finanstilsynets tilstramming er god, så mener vi at dette tiltaket vil ramme feil, og vil presse mange over i et allerede presset leiemarked.

En annen faktor som presser prisene ned er den stadig økende boligbyggingen. Dette vil ha en dobbelt effekt, både med at tilbudsiden øker av flere boligprosjekter og at mange kjøpere i prosjektene vil legge sine boliger ut for salg når det nærmer seg ferdigstillelse.

Likevel trekker ikke disse faktorene nok til at vi får en negativ prisutvikling.

Vi har praktisk talt full sysselsetting i Norge, rekordlav boliglånsrente og stadig økende befolkningvekst. Norge har dessuten en solid økonomi, og vi har mange grep klare hvis effekten av den internasjonale uroen blir for stor.  

Norges Eiendomsmeglerforbund tror på en lavere prisvekst på boliger i 2012 enn det man opplevde i 2011. I 2012 tror NEF at prisøkningen på boliger kommer til å bli på fire prosent, mens man i 2011 til slutt endte på en prisvekst på ni prosent.

Det vil i såfall være en sunn boligprisutvikling for oss alle.


Janus viser sitt sanne ansikt

Med jevne mellomrom har det versert en debatt mellom takserings- og meglerbransjen relatert til utilbørlig press fra meglere mot takstmenn.
En eiendomsmegler er en prosjektleder i forbindelse med et boligsalg, vår oppgave er og vil alltid være og koordinere salget for en boligselger, dette inkluderer kvalitetssikringen av underleverandører som takstmann, fotograf, opplysninger fra kommunen/forretningsfører, osv.
Vi mener at forholdet eiendomsmegler/takstmann, i all hovedsak fungerer godt, der en har gjensidig respekt for hverandres rolle og funksjon. Hver dag sparrer yrkesgruppene om verdisetting og kvalitetene på boliger.
På bakgrunn av en konstruert mistenksomhet, har forbrukerrådet og takseringsbransjen fremmet et forslag om en ”rekkefølgebestemmelse” der forbrukeren ikke kan gå til en eiendomsmegler før han har gjennomført en boligsalgsrapport på boligen.
Dette er en dramatisk inngripen i en forbrukers valgfrihet. I dag kan en forbruker velge selv om en ønsker å gå til takstmann eller eiendomsmegler først, der de fleste velger å gå til megleren. Det er naturlig da eiendomsmeglere ofte fungerer som sparringspartner i både kjøp og forberedelser til salg, lenge før de trenger en boligsalgsrapport. Eiendomsmeglere som yrkesgruppe har her en viktig funksjon for forbrukerne. 
Likevel mener vi enhver mistanke som dette er en trussel mot vårt omdømme, og er noe vi må ta tak i.
Vi (NEF/EFF) tok derfor før sommeren et initiativ til felles møte for å se på tiltak for å sikre uavhengigheten til begge yrkesgruppene. Vi fremmet forslag som ville sikre uavhengighet for yrkesutøverne og forbrukernes valgfrihet.
Et svært positivt møte konkluderte med at det skulle nedsettes en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skulle jobbe med en bransjenorm som ville løse de påståtte utfordringene.
Men det er nå Norges Takseringsforbund (NTF) viser sitt sanne Janus-ansikt.
Siden den gang har NTF trenert videre prosess, og nesten to måneder etter det positive møtet får vi etter gjentatte purringer tilbakemelding fra NTF via mail;
Når det gjelder diskusjonen rundt vårt felles omdømme, særlig i relasjon til hvordan bransjene fellesskap kan se på ordninger ved selgers valg av takstmann som er annerledes enn i dag, har vi et noe endret forslag her. Bakgrunnen er den politiske prosessen som nå er i sluttfasen og som vi alle har ventet så lenge på. Etter å ha tenkt oss om tror vi det vil være galt og endog utidig av oss på vegne av våre bransjer, å på denne måte kortslutte eller forsøke å konkludere på lovgivers vegne. Dette vil vise liten respekt for de politikere vi har anmodet om å løse dette. Jeg har derfor forsøkt å formulere notatet litt annerledes på dette punkt.”

Vi har med vårt initiativ vist vilje til å sikre takseringsbransjens uavhengighet, men vi blir avvist at det er ikke ønskelig.

NTF viser her med all tydelighet at det viktigste er ikke å løse problemet, men å skaffe seg mest mulig makt, gjennom å redusere forbrukernes valgfrihet. Forbrukerne skal tvinges til å bestille boligsalgsrapporter før de snakker med eiendomsmegler. I mange tilfeller vil dette være før forbrukerne vet om de trenger boligsalgsrapporten.

Eiendomsmeglerbransjen håper forbrukermyndigheter, departement og politikere på Stortinget ser det skitne spillet NTF her har stått for.

Det er veldig enkelt å mistenke takseringsbransjen for ikke å være opptatt av å løse det de beskriver som et problem, her er det makt man ønsker. Rekkefølgebestemmelsen er å gi en yrkesgruppe makt over en annen, ikke sikringen av to uavhengige bransjer.

Her må det ryddes opp, ingen tvil om det, men først og fremst i de indre rekkene til NTF.

Kommunesammenslåing vil gi økt boligbygging

Samme dag som Kommunaldepartementet inviterte til høringsmøte om boligbygging, bekreftet kommunalminister Navarsete at hun også var boligminister. Jeg ble gledelig overrasket over uttalelsen, jeg har jo tidligere uttrykt behovet for en boligminister. Nå har vi altså en minister og et departement å rette våre forslag til, og ikke minst uttrykke våre frustrasjoner til.

Boligminister Navarsete har nå tatt på seg et stort ansvar. Vi har lagt bak oss en rekordhøy boligprisvekst, der hovedårsaken er et betydelig tilbudsunderskudd på boliger, som i all hovedsak skyldes for lite boligbygging. Samtidig er Boligministeren ansvarlig for å ha gjort boligbyggingen mye dyrere med en rekke fordyrende krav.  

Det er likevel begrenset med muligheter for tiltak Boligministeren kan utrette. Utfordringene ligger først og fremst på kommunalt nivå.  

-         Kommunene mangler ofte kunnskap/kompetanse. D e ”beste” blir ikke værende i offentlig sektor, og mange kommuneansatte setter seg ikke godt inn i prosjekter de settes til å vurdere/prøve
-         Kommunene mangler ofte kapasitet, noe som kan skyldes små ressurser og/eller dårlig styring
-         Kommunene avslører ofte dårlig/manglende strategi. Boligbyggingen virker ofte tilfeldig og mangler ofte rammeverk for å håndtere utfordringer og konflikter i byggesaker Det bærer ofte preg av synsing og personlige oppfatninger.
-         Kommunene mangler konsekvenser av beslutninger som tas. Det er en kjent sak at u ten konsekvenser oppnås ikke forbedringer.

Siden dette er utfordringer som stort sett knyttes til småkommunene vil et effektivt og riktig tiltak være å slå sammen en rekke av kommunene.

En kommunesammenslåing vil dessuten løse andre utfordringer knyttet til boligbyggingen. Vi har en rekke eksempler på boligprosjekter som ikke blir realisert fordi kommuner ikke evner å samarbeide i utviklingen av infrastruktur som veinett, offentlig kommunikasjon skoler/barnehager osv. Prosjektene kan være riktig i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men kommunenes preferanser og ønsker er annerledes enn behovet helhetlig.

I større kommuner er det enklere å løfte kostnader til infrastruktur, noe som sikrer en mer effektiv boligbygging.

I det nevnte høringsmøtet kom det opp mange fornuftige forslag til tiltak. Vi er enig med OBOS om at fylkesmannen ikke skal ha muligheten til å stoppe vedtatte boligprosjekter og at offentlig etater må komme med innsigelser i, ikke etter, offentlige høringsprosesser. Vi er enig med Selvaag som ønsker utsettelse av hele/deler av TEK10.  Vi er enig med NBBL som krever Finanstilsynets hårreisende og usosiale forslag om innskjerpelse av egenkapitalkravet ved boligkjøp avvist og v i er også enig med NCC om at det må tilgjengeliggjøres nok tomter.

Det er dessuten en unison enighet om behovet for å samordne alt som relaterer seg til boligbygging i et departement.
Likevel mener vi kommunesammenslåing er et annerledes, men viktig og effektivt, tiltak. Det vil utvilsomt gi mange og store positive innvirkninger på boligbyggingen.

Og for de som mener kommunesammenslåing er urealistisk;
I Danmark gikk de i 2007 fra 13 fylker til fem regioner og fra 270 til 98 kommuner.

Og det er som kjent dejlig å være norsk i Danmark – også i storkommuner.

Eie Eiendomsmegling presenterer en verdenspremiere på sosiale medier

Sosiale medier er absolutt ikke fremtiden. Den som påstår det følger ikke med, "toget" sosiale medier er i ferd med å forlate perrongen. Sosiale medier er nåtiden! 

Vi i Eie har det siste året jobbet med en strategi på bruk av sosiale medier. Rådgivere i faget råder klart at; Hold deg unna hvis du ikke har noe fornuftig å si.

Men vi i Eie Eiendomsmegling har absolutt noe fornuftig å si. Hver dag poster vi bolignyheter på Facebook og Twitter, for på den måten spre boligkunnskap ut til alle våre venner. Ingenting innovativt og banebrytende i det. Bare nyttig informasjon tilgjenliggjort til de som er interessert.  

Men nå kan vi presentere det vi tror er en verdenspremiere; nemlig markedsføring av hele vår boligportefølje på Facebook. Som første norske eiendomsmeglerkjede gjør Eie sin boligportefølje søkbar på Facebook.

I tillegg til å søke blant alle våre boliger og hytter, kan du sjekke ut aktuelle visninger og dessuten finne kontaktinfo til alle våre kontorer og/eller meglere i kjeden. Alt dette kommer som herlig supplement til vår allerede levende vegg.

Gå inn på facebook/eieeiendom og sjekk ut våre nye sider!

Velbekomme.

Jeg hadde vært flau!

Da har Regjeringen lagt frem nok et statsbudsjett, og denne gangen strammere enn på lenge. Et stramt statsbudsjett var i tråd med forventetingene.

Men innenfor rammene til budsjettet var det absolutt muligheter og de fleste mener nå at det er nødvendig å ta noen grep i norsk boligpolitikk. Men det kommunalminister Liv Signe Navarsete presenterte i går ville jeg vært flau av å presentere hvis jeg var henne.

Kommunalministeren ser ikke ut til å ta inn over seg at det nå snart er en enhetlig konsensus om at vi har et skrikende behov for en mer helhetlig boligpolitikk. I de tiltakene som regjeringen presenterte i går, var det ikke ett eneste forslag som tar for seg behovet for å sikre nok boligbygging. Ikke ett eneste!

Det bør ikke overraske noen. Kommunalminister Navarsete gikk faktisk ut i DN denne uken og sammenlignet vårt forslag om eget boligdepartmenet/boligminister med planøkonomi fra 50- og 60 - tallet. Jeg forstår på ingen måten sammenhengen, men utspillet til Navarsete er kanskje det mest useriøse jeg har sett på lenge. Hun sitter som skipper på skuta for boligpolitikk i Norge og parerer konstruktive forslag til forbedringer med å kategoriserere det som planøkonomi...

En stor andel av den sterke boligprisveksten de siste årene er politikerstyrt, fra regjeringshold ved stadig komme med kostnadskrevende krav til utbyggerne, fra kommumehold ved å ikke ta helhetlig ansvar og/eller ikke ha nødvendig fagkompetanse. Disse forholdene har jeg skrevet/snakket om utallelige ganger.

Hva var det så Regjeringen kom med av boligpolitiske tiltak i går?

De har lenge varslet styrking av innsatsen for vanskeligsstilte, et bra og i mine øyne selvfølgelige fokus.

I tillegg har de varslet tilskudd for bostedetablering i distriktene..... Hvor Regjeringen har fått det fra at det er her Norges boligpolitiske utfordringer ligger lurer jeg virkelig på. Snakk om å sove i timen!

Jeg hadde vært flau hvis jeg var ansvarlig for dagens boligpolitiske program fra Regjeringen. Eneste trøsten er at fokuset kan bare bli bedre.


Økt klasseskille, hilsen Finanstilsynet

Timing is everything – hetes det. Dårligere timing enn dette skal du lete lenge etter. Finanstilsynet har i dag varslet mulige tiltak for å stramme inn boligfinansieringen, de er som vanlig bekymret for gjeldsveksten hos husholdningene og et overopphetet boligmarked.

Finanstilsynets bekymring er ikke ny. Det er likevel uklokt å se på gjeldsveksten isolert. Parallelt med gjeldsveksten har vi aldri hatt større verdier hos husholdningene og ikke minst rekordhøye lønnsinntekter.

Morten Baltzersen har som ny leder i Finanstilsynet vist at nye koster ikke nødvendigvis koster bedre. Jeg vet ikke om det er stolleken i den økonomiske makteliten i Norge som gir så  lite nytt tankegods. Det er likevel grunn til å spørre seg om det snart er behov for å få inn noen nye tanker som kan utfordre de ”sannhetene” som råder.

Baltzersen har raskt kommet med en diagnose om et overopphetet boligmarked. Selv om prisene siden mars i år har økt med kun 2,5 % og boligbyggingen er i gang for alvor, så kommer han i dag med en medisin som han mener vil dempe boligprisveksten.

Medisinen vil virke, ingen tvil om det, men på en helt annen måte enn det som er intensjonen.

Finanstilsynet har i dag kommet med forslag som vil kunne øke klasseskillet i Norge dramatisk. Førstegangskjøperne har snart ingen mulighet å komme seg inn på markedet uten hjelp, og boligtaperne er historisk sett de som står utenfor markedet.

Riktig medisin er stimulanse til mer boligbygging. Utvilsomt det beste virkemiddelet og der fokuset bør være! 

Og er virkelig gjeldsveksten så høy som det påstås? I følge ferske analyser fra Eiendomsverdi, basert på SSB sine tall, ligger gjeldsveksten i år an til og bli den laveste siden 1995. Grunnet den sterke inntektsveksten bruker vi i tillegg langt mindre av inntekten vår på lånekostnader enn hva som har vært ”normalt” de siste 20 årene.

Bankene har siden finanskrisen håndtert retningslinjene fra Finanstilsynet (fra 2010) på en god måte. Vi har tillit til at de vil gjøre det også i fremtiden, og mener at dagens medisin fra Finanstilsynet er feilmedisinering med alvorlige bivirkninger.

Økt klasseskille, hilsen Finanstilsynet.  

Forbrukernes verste fiende!

Ja, da var Forbrukerrådet i gang igjen. I Finansavisen går forbrukerpolitisk rådgiver, Aleksander Myrvold, ut med påstanden om at privatkjøp er like trygt som et meglerkjøp.
Som vanlig kommer Forbrukerrådet med en rekke udokumenterte påstander og usannheter. Myrvold har et utrolig lettvint forhold til problemstillingen, dessverre rammer det forbrukere som lytter til rådene hans.
Dette har tydeligvis blitt en prestisjesak, og jeg vet ikke om det er tap av ansikt når det ikke har blitt noen særlig økning i privatsalget, til tross for Forbrukerrådets harde propaganda. Det at forbrukerne fremdeles velger å gå til megler vil noen tolke er fordi det er det tryggeste, men det er en sannhet Forbrukerrådet tydeligvis vil til livs.
Forbrukerrådets heksejakt mot meglerbransjen er blitt lagt merke til over det ganske land, langt utover meglerbransjen. Men vi skal tåle denne heksejakten, selv om vi fremdeles ikke skjønner at Forbrukerrådet først kjemper for 5 års utdannelse for å kunne være eiendomsmegler, for så i neste runde bagatellisere ansvaret og kompleksiteten i yrket når de sier det er så enkelt at en boligselger gjøre det like bra selv.
Skulle tro Forbrukerrådet mener at vi eiendomsmeglere trenger 5 år på å lære oss Forbrukerrådets 10 selgervettregler!
Det som likevel er mest alvorlig er at Forbrukerrådet dytter både boligselgere og boligkjøpere inn i et juridisk minefelt.
Boligselger
En boligselger får ved å selge selv ansvaret for å innhente all informasjon om boligen, ikke minst kontrollere opplysningene og til slutt videreformidle til kjøperne informasjon som er viktig på en balansert og god måte.
De færreste boligselgerne vil allerede her se at dette er et juridisk ansvar de ikke vil ta på seg.
For de som likevel går videre så er tiden kommet til annonsering. Boligen skal annonseres på en riktig måte, og det er nå viktig å ikke ”love for mye”. Minefeltet er likevel størst når man kommer til selve forhandlingene. Her er det utallelige muligheter for å trå feil.
Boligkjøper
For boligkjøperen er det i midlertidig enda større risiko. Forbrukerrådet mener en boligkjøper handler like trygt av en privatperson som er amatør og med en sterk egeninteresse, enn gjennom en eiendomsmegler med 5 års utdannelse og som har som oppgave å være en mellommann.
Dessuten er en eiendomsmegler omfattet av strenge forsikringsordninger og et betydelig regelverk en privat boligselger ikke er, en faktaopplysning Forbrukerrådet av en eller annen grunn aldri kommenterer.
Dessuten har jeg aldri sett Forbrukerrådet kommentere hvilken tillit en boligkjøper skal ha til en boligselger, som en boligselger som har en ekstrem egeninteresse i salget, og som ikke må dokumentere andre bud eller informere om kvaliteten på andre bud.
Jeg kan fortsette argumentasjonen i det uendelige, men jeg tror de aller fleste av dere har forstått budskapet.
Nå må snart noen sette ned foten, Forbrukerrådet som skal være forbrukernes beste venn er i ferd med å bli forbrukernes verste fiende. 
Det er vel ikke riktig?

Eiendomsskatt -

Det virker som "alle" økonomer hyller eiendomsskatt som løsningen for å hindre for høye boligpriser i Norge. Eiendomsskatten vil neppe ha en stor effekt

Vi har nå fått en politisk dreining mot Høyre, det taler mot at

Selve diskusjonen om hva som er "for høye" boligpriser, er i seg selv interessant, men jeg skal la den ligge denne gangen.

Svein Gjedrem har i mange år vært en frontfigur i kampen FOR eiendomsskatt. Etter den siste stolleken ved fordeling av maktposisjonene i den økonomiske makteliten har han ikke like enkelt mikronstativene tilgjengelig, men innflytelsen er fremdeles absolutt stor.

Det har så langt ikke vært vist politisk vilje til å kjøre dette i gjennom, selv om

Regjeringen må nå vise handlingskraft

Jeg har hørt at en god ting ikke kan sies for ofte.

Politikerne må nå på banen, boligprisveksten vi har sett de siste årene er langt på vei politikerstyrt, og det er få tegn til bedring hos mange politikere.

Det er mange årsaker til den sterke boligprisveksten, men for lite boligbygging, sterk innenlandsk økonomi, lav rente og nærmest full sysselsetting er de sterkeste årsakene, kanskje nettopp i den rekkefølgen.

Vi har de siste to årene skreket høyt om behovet for tiltak for å stimluere til mer boligbygging. Men vi har tvert i mot sett det motsatte. I en tid der boligbyggingen er lav har politikerne kommet med en rekke fordyrende krav, og kommunene har vist svært variert interesse i å sikre nok bygging. De fleste kommuner tar ikke det helhetlige ansvaret.

Nå som høyrevinden har bredt seg over landet, blir det spennende å se om dette følges opp i politisk vilje til å gjøre nødvendige grep. Det er ingen automatikk at Høyre går foran, Bærum har som eksempel i lang tid vært en av "verstingene" for å sikre nok boligbygging.

Det er likevel grunn til å være optimist, flere og flere politikere har våknet! Flere ser nå at mye av ansvaret for den lave boligbyggingen ligger hos dem, og med nye mannskaper i kommunestyrene vil forhåpentligvis fokuset bli enda større.

Men boligbyggingen er langt fra kun et kommunalt ansvar, et slikt syn har kommunalminister Navarsete kommet unna med altfor lenge. Det er fra regjeringshold vi har de fordyrenede kravene, samt har staten et stort ansvar for å sikre en infrastruktur som skal tåle nødvendig boligbygging.

Det var derfor svært skuffende å se Regjeringen nedsette et boligutvalg som i sitt mandat ikke fikk muligheten til å vurdere den helhetlig boligpolitikken. Det var sosial boligbyggingen som var høyeste prioritet, og utvalget konsentrerte seg da om boligforhold for 3 % av befolkningen. Nå som utvalgsrapporten er levert er tiden overmoden for å konsentrere seg om de øvrige 97 %.

Regjeringen må nå vise handlekraft og nedsette et nytt boligutvalg, som i sitt mandat skal foreslå tiltak for å sikre en helhetlig boligpolitikk.

Boligutvalget bør inkludere aktører som boligbyggere og eiendomsmeglere, som i det daglige opplever mange av de utfordringene som finnes.

I følge bl.a. SSB og Nordea går vi nå inn i flere år med betydelig økning i prisene. Hovedargumentet er for lite boligbygging, og hvis de har rett, så har vi dårlig tid...

Slå av CAPS LOCK!

Økonomisidene har de siste ukene vært preget av krigstyper, der den økonomiske situasjonen i "resten av verden" tydeligvis vil føre til krakk her til lands. I forrige uke ble jeg daglig kontaktet av ulike redaksjoner med spørsmål om boligmarkedet nå ville falle, ja kanskje stupe.

Mange land har utvilsomt tøffe tider foran seg. Det spesielle nå var at panikken vi så på børser verden over først og fremst kom som en kollektiv erkjennelse av krise, fremfor konkrete situasjoner som dyttet markedet utfor stupet.

Det har lenge vært kjent at mange europeiske land og USA må stramme inn kraftig for å få kontroll på de store gjeldsforpliktelsene. Dette vil gjøre vondt, og effektene vil først og fremst være av langsiktig karakter.

Når vi nå er inne i en såpass krevende og uoversiktelig situasjon, vil det naturlig nok skape usikkerhet. Det var usikkerheten som tok tak i børsene i forrige uke. Fallet overrasket likevel de aller fleste økonomene, flere sjefsøkonomer antydet at panikken overtok for fornuften.

Forsidene bar likevel preg av at vi nå plutselig var tilbake til sene høstmåneder i 2008. Det hele toppet seg med en blodrød forside i Finansavisen med børsen i bakgrunnen, en symbolikk som ikke var til å misforstå. Nå var det bare å kle seg for dårlig vær!

Men er været egentlig så dårlig?

De fleste kriserammede land viser nå en vilje til å gjennomføre de nødvendige innstrammingene. Det er også ikke bare et kollektivt ansvar men også en kollektiv behov for at en skal komme seg gjennom dette, kollaps i et land vil vil kunne dra med seg andre land i dragsuget. Det er ingen interessert i!

Dessuten peker de aller fleste piler i Norge fremdeles oppover. Vi har nesten ikke arbeidsledighet, stabil lønnsvekst og lav rente. Det er vel ingen overdrivelse og si at de aller fleste nordmenn sitter i en trygg og god situasjon.

Utfordringer kan utvilsomt komme, men de aller aller fleste opplever ikke å være berørt. For boligmarkedets del er bekymringen heller ikke stor. Beslutningen om å flytte på seg baserer seg først og fremst på sin egen økonomi, og for de aller fleste er den som sagt god. Når vi i tillegg har bygget altfor lite boliger i mange år nå, så er det heller en sannsynlighet for oppgang enn nedgang.

Det kan derfor hende at det av og til er lurt å slå av CAPS LOCK når overskriftene lages, og heller balansere budskapet bedre.

Men det selger jo ikke flere aviser.

En ny æra

Siden jeg startet i eiendomsmeglerbransjen for 15 år siden har bransjen utviklet seg i en stadig mer profesjonell retning. Vi har blitt stilt ovenfor en rekke nye og ofte mer detaljregulerende krav. Det å selge bolig er betydelig mer tidkrevende i dag, og vi har gjennom lov og forskrift blitt stilt ovenfor økte krav til infomasjon og ikke minst kompetanse, for å kunne gjennomføre et boligsalg.

I samme periode har bransjen scoret dårligere og dårligere på omdømmeundersøkelser. Dette skyldes mye et stadig økende konfliktnivå mellom selgere og kjøpere, og selv om eiendomsmeglerne sjelden har skyld i at det oppstår en konflikt, så har det dessverre vært aktører i vår bransje som ikke har vært seriøse nok.

Disse lykkejegerne har gjerne hatt null utdannelse eller kompetanse innenfor eiendomsmegling, men har "over natten" gått inn som meglere og solgt boliger. Og selv om mesteparten av bransjen har vært seriøse mennesker og selskaper med stor grad av yrkesstolthet, så har bransjen lidd mye av skaden forårsaket av lykkejegerne.  

1. juli 2011 innledet vi en ny æra for bransjen. Vi har med lovgivers hjelp kvittet oss med mange av lykkejegerne og ikke minst gjort det nesten umulig for nye å komme til. I den nye æraen må alle som jobber som ansvarlig megler ha minimum tre års utdannelse og to års praksis. Kundene bør oppleve en trygghet når megleren har fem års utdannelse.

Helt siden loven fra 2008 trådte i kraft har vi sett frem til denne dagen. Nå kan vi med stor stolthet i stemmen proklamere at   hele eiendomsmeglerbransjen er utdannet.

Nå har lovgiver stilt de samme kravene til kompetanse til meglerne som markedet forventer når de skal selge bolig. Nå har lovgiver stilt de samme kravene til kompetanse til meglerne som den seriøse delen av bransjen har gjort til seg selv lenge. Vi håndterer de viktigste verdiene til folk flest, og da skulle det bare mangle at vedkommende som skal selge boligen har god nok kompetanse til å gjøre nettopp det.

Kompetansekravet vil løfte bransjens anseelse. Men hele bransjen må nå over tid levere gode prestasjoner og gi kundene positive opplevelser, det er når kundene merker en tydelig forskjell i et lengre perspektiv at omdømme styrkes.

Men nå har startskuddet gått for den nye æraen. Det er hva vi kan kalle en god start på sommeren.

Vi trenger en boligminister!

Det å sitte i en kommentatorrolle til politiske prosesser kan sammenlignes med å sitte i opposisjon, det er veldig enkelt å ”sparke” på de som bestemmer og som ikke ”skjønner” alvoret.
Det er nå på tide med ros til partier i sittende regjering, både Arbeiderpartiet og SV har nå satt boligpolitikk på agendaen, og det på en konkret og god måte.
Jeg deltok i forrige uke på Arbeiderpartiets boligpolitiske seminar på Stortinget, i regi av stortingsrepresentant Håkon Haugli. Det at regjeringens største parti avholder et slikt seminar er meget positivt, men enda mer gledelig er konklusjonen;
”Vi må få på plass rammebetingelser for å sikre bygging av nok boliger i et langsiktig perspektiv.”
Vi ser nå en politisk innrømmelse om at vi har manglet en helhetlig boligpolitikk i Norge. Vi ser stadig flere politikere, på tvers av partiene, ta til orde for at vi må løfte denne debatten på et mye høyere nivå.
Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at det kan bygges nok boliger for å møte den stadig økende etterspørselen, enten vi snakker om tilgjengeliggjøring av tomter, bygging av nok studentboliger, tilskuddsordninger, styrking av Husbanken, skape et bedre og smidigere regeleverk osv osv.  
Nevnte Haugli, Bård Folke Fredriksen og Heikki Holmås har markert seg aktivt i media den siste tiden i mange av disse sakene, noe som gir meg håp om at vi vil se grep som langt på vei ikke vil skape de store politiske motsetningene og at vi denne gangen ser ord bli handling.
Men for å skape et langsiktig fokus på boligpolitikken må vi starte med ansvarliggjøringen på overordnet nivå. I dag forvaltes boligpolitikken av fem stortingskomiteer og fire statsråder, der det overordnede ansvaret er fullstendig pulverisert mellom stat, kommune og det private markedet.  
I mange andre europeiske land har de en egen boligminister som har det overordnede boligpolitiske ansvaret. Det er kanskje på tide i Norge også?
Vi har tross alt verdens høyeste andel av mennesker som eier sin egen bolig (80 %), det er da utrolig viktig at disse verdiene forvaltes riktig. 

Bolighandel - uten sikkerhetsnett?

Gårsdagens ”breaking news” var to studier av SIFO og TNS Gallup, som har kartlagt boligtransaksjoner i Norge. Studiene gir en lite overraskende konklusjon; boligkjøperne opplever usikkerhet når de skal kjøpe bolig.

I gårsdagens presseoppslag ble Forbrukerrådets direktør Randi Flesland, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken og undertegnede behørig sitert. Vi var alle skjønt enige om at det var viktig å sikre trygghet i bolighandelen.

Det er likevel viktig å nå skille mellom reell usikkerhet og opplevelsen av usikkerhet. Når det årlig omsettes ca 120 000 boliger hvert år, så er det forsvinnende lite konflikter mellom selgere og kjøpere.

Det klages også lite på eiendomsmeglerbransjens tjenester, kun ca 200 klager i 2010, hvor 40 % av klagene ga klagerne medhold, vitner om en bransje som stort sett leverer fornøyde kunder, både på selger og kjøpersiden.

Men det at det er lite konflikter og/eller klager er ingen garanti for at det er trygt.

Vi nordmenn er oppdratt med at vi skal kjøpe egen bolig. Dette har vært en sentral politisk målsetting gjennom generasjoner, og uavhengig av farge på regjeringspartiene. Det er nok mye av grunnen til at vi i Norge har et svært transparent boligmarked med felles markedsføringsplattform, et gjennomregulert lovverk og svært opplyste forbrukere som både snakker om kvadratmeterpriser, budfrister og som svært ofte kjenner rettighetene sine godt.  

Jeg mener derfor vi først og fremst snakker om opplevelsen av utrygghet fremfor en reell utrygghet.
Men selv opplevelsen av utrygghet skal vi ta alvorlig, og dessuten kan den reelle tryggheten alltid økes.

Obligatorisk boligsalgsrapporter
Det er i rapportene trukket frem behovet for grundigere tekniske rapporter. Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) har vært initiativtaker og pådriver for en obligatorisk boligsalgsrapport i flere år.
Når Lysbakken varsler tiltak, og trekker frem lovpålagt boligssalgsrapport, så slår han inn åpne dører. Det har vært bred enighet om hovedprinsippene rundt dette lenge. Det endelige vedtaket ligger nå klart på Stortinget og vi er en samlet bransje som ser frem til at dette kommer.

Servicehefte
I gårsdagens oppslag trakk Randi Flesland frem behovet for et servicehefte for boliger. Ingen ny tanke, men den er god. Jeg tror likevel vi ikke skal detaljregulere for mye før man har sett effekten av obligatorisk boligsalgsrapport. Vi må ikke fordyre transaksjonsprosessene for forbrukerne unødvendig.

Budrunder
Forbrukerrådet skriver på sine hjemmesider at ”Forbrukerne opplever budrunden som både krevende og usikker.”

Budrunder er ofte krevende og usikre. Alle budrunder lever sitt eget liv, og det er nettopp i slike situasjoner verdien av en erfaren og flink megler virkelig kommer tydelig frem.

Det er likevel viktig å huske på at det er forbrukerne som setter premissene i forhandlingene. Korte frister er ikke noe meglerne ønsker, det er forbrukernes spill seg i mellom som ofte presser dette frem. Det er likevel vanskelig å se for seg begrensninger i denne valgfriheten. Med påtvungne lengre frister vil fenomenet med budgivning direkte mellom budgivere og selgere øke, noe som har vist seg å være et fenomen forbundet med mange komplikasjoner og konflikter.

Vi har blitt invitert av statsråd Audun Lysbakken til et møte der vi skal diskutere mulige tiltak for å etablere en opplevelse av en tryggere og mer oversiktlig bolighandel i Norge. Det ser vi frem til, men jeg tror det er viktig å være klar over at både selgere og kjøpere har et betydelig sikkerhetsnett i lovgivningen i dag.

Å selge og/eller kjøpe bolig i Norge er trygt – vel og merke hvis det skjer ved hjelp av megler.

Heksejakt fra Forbrukerrådet

Heksejakt er et hardt ord. Spesielt ubehagelig kan jeg love heksejakten er når den kommer fra Forbrukerrådet.
Eiendomsmeglerbransjen og Forbrukerrådet har ligget i hver sin ende av skalaen i omdømmeundersøkelser i mange år. En tøff mediakamp med Forbrukerrådet vil sannsynligvis være rått parti, Forbrukerrådet kommer til å bli trodd.
Når vi nå likevel velger å ta denne kampen, så er det fordi nok er nok.
God forbrukerpolitikk er ikke synonymt med heksejakt og skittkasting i alle offentlig rom. Og det er nettopp den erfaringen vi har opplevd nå over flere år. Selve heksejakten er nå blitt dokumentert av et anonymt brev fra en ansatt i Forbrukerrådet, grundig referert i dagens Kapital (06.05.11). Brevet skriver;
Forbrukerrådet har foretatt en undersøkelse for å bevise at vi (les: Forbrukerrådet) har rett og at bransjen (les: eiendomsmeglerbransjen) tar feil. Denne undersøkelsen ga imidlertid feil resultat og blir dermed ikke offentliggjort.
Hvis dette medfører riktighet har vi med et Forbrukerråd å gjøre som er mer opptatt av å ”ta” eiendomsmeglerne fremfor å tale forbrukernes sak. Da er Forbrukerrådet helt ut av kurs og mister enhver form for troverdighet og tillit.
Dette er dessverre ingen overraskelse for oss, vi har lenge ikke forstått mange av de politiske holdningene Forbrukerrådet har vist. Når vår sterke mistillit nå blir offentlig er det riktig å trekke frem noen eksempler;    
PRIVATE SALG
Forbrukerrådet og eiendomsmeglerbransjen hadde mange diskusjoner da Konkurransetilsynet sendte på høring om private skulle få annonsere boliger på nettportaler som FINN, Tinde og NY. Den faglige uenigheten i denne saken var ikke overraskende. Forbrukerrådet skal jobbe for valgfrihet for forbrukerne, NEF skal jobbe for sine medlemmers interesser.
Men når de ved lansering av de nye bestemmelsene sender ut en pressemelding der de påstår at det er ”like trygt å selge privat” som å bruke megler, så gikk de langt utover hva et Forbrukerråd skal gjøre.
Dette er samme Forbrukerråd som i lovarbeidet i lov om eiendomsmegling av 2008 kjempet for tre års utdannelse og to års praksis for å kunne jobbe som ansvarlig megler. Nå mener de altså at den jobben de mener krever 5 års utdannelse er så enkel at en privat kan gjennomføre det like enkelt selv.
Vi har som bransje gjennomgått en betydelig opprydding, og står nå igjen som en mer kompetent og seriøs bransje. Vi forventer en helt annen respekt fra Forbrukerrådet for viktigheten av jobben en eiendomsmegler gjør. Forbrukerrådet velger heller ukritisk å neglisjere den risikoen en privat boligselger går inn på ved å selge selv, og ikke minst risikoen som er der for kjøper som kjøper hos en privat boligselger.
Vi mener dette er useriøs opptreden av Forbrukerrådet.

BOLIGSALGSRAPPORT – OBLIGATORISK ELLER IKKE
Eiendomsmeglerbransjen var opprinnelig en av initaitivtakerne til at vi skal ha boligsalgsrapport på boligtransaksjoner i Norge. I takstlovutvalget har vi arbeidet for et regelverk som skulle gjøre bruken av boligsalgsrapport som ”eneste alternativ”. Forbrukerrådet og takseringsforbundene ønsket det obligatorisk på alle transaksjoner, noe som er lite hensiktsmessig bl.a. i arv-/skiftesaker. Men målsettingen er vi enig om, vi ønsker i praksis boligsalgsrapport på alle boligtransaksjoner som legges ut i det åpne marked.
I media har Forbrukerrådet beskyldt oss for å være i mot boligsalgsrapport. En slik uredelighet er ikke et Forbrukerråd verdig.

INNSKRENKING AV FORBRUKERNES VALGFRIHET
Forbrukerrådet har gått aktivt inn for at det skal bli ulovlig å engasjere en megler før en har valgt takstmann, for å unngå utidig press på takstmennene. Vi har med andre ord et Forbrukerråd som vil begrense forbrukernes valgfrihet, til selv å gjøre vurderingen om de ønsker å gå til en takstmann eller megler først.
Årsaken til Forbrukerrådets holdning er det de mener er ”eiendomsmeglernes makt” over takseringsbransjen, noe som gir press der meglere dikterer takstmennene til å sette en annen verditakst enn det takstmann ønsker.
Det Forbrukerrådet velger å se bort fra er at alle kan kalle seg takstmann (megler er beskyttet tittel og krever 5 års utdannelse), det finnes ingen kompetansekrav. I mange situasjoner er det behov for å rettlede en takstmann i riktig retning. Det er en meglers plikt, av hensyn til boligselger.
Forbrukerrådet vil heller at forbrukerne skal slå opp på Gule sider for å finne egnet takstmann, uten noe form for kvalitetssikring.
Dette er risikosport for forbrukerne og useriøst av Forbrukerrådet.

ARGUMENTERER SPEKULATIVT OG MED USANNHETER
Et siste av mange andre eksempler  er et brev Forbrukerrådet sendte Finansdepartementet. I dette brevet skulle Forbrukerrådet dokumentere at eiendomsmeglerne uansett ikke har et ansvar i forbindelse med boligtransaksjoner.
Forbrukerrådet trekker frem en klagenemndsdom der megler ble frikjent da han hadde informert om flere hundre tusen kroner feil fellesgjeld i salgsoppgaven. Det Forbrukerrådet unnlater å skrive i brevet til departementet er at eiendomsmegler hadde rekvirert opplysningene fra forretningsfører, som hadde gitt feil tall til megler. Da har selvfølgelig ikke megler ansvaret for den feilaktige opplysningen. Hadde forretningsfører opplyst riktig, men megler skrevet feil, så finnes det flere dommer som har gitt megler ansvaret.
Dette er spekulativt og useriøst av Forbrukerrådet.

Jeg kan ikke forstå at ikke Forbrukerrådet velger en god dialog fremfor en aggresiv mediaskittkasting mot bransjen, jeg er sikker på at en god dialog hadde vært mer fruktbart for å oppnå gode resultater for forbrukerne.
Etter å ha jobbet tett opp mot Forbrukerrådet de siste tre årene har jeg erfart et Forbrukerråd som misbruker sin rolle og posisjon kynisk. Det er skummelt å se et Forbrukerråd som så til de grader mangler evnen til å se perspektiver i problemstillinger, som så klart har forhåndskonkludert i en rekke saker og som bevisst farer med misforståelser i sin kommunikasjon, som mange vil karakterisere som direkte løgn.
Jeg har opplevd et Forbrukerråd som ser på sin rolle som heksejeger og som gir blaffen i at det også står forbrukere og brenner på bålet.
Med det er håp, som den anonyme brevet avslutter med;
”Det finnes mange redelige ansatte i Forbrukerrådet og vi er ikke komfortable med det sporet vi nå er inne i”.  
Vi har tidligere hatt et utmerket samarbeid med Forbrukerrådet, der vi har diskutert mange gode saker til forbrukernes beste. Vi ønsker oss gjerne tilbake dit, men det ser vanskelig ut med dagens politiske ledelse.

Jeg velger meg april

Undertegnede og flere andre boligeksperter har lenge klaget over for lav tilbudsside i boligmarkedet. Den lave tilbudssiden har skapt et stort etterspørselspress på boliger som har ligget ute. Det er den enkle årsaken til den sterke boligprisveksten vi har sett hittil i år.

Nå som apriltallene er lagt frem så er det enkelt å konkludere med at faren er over for denne gang. Samtidig som boligene i april nesten aldri har blitt solgt så raskt, og det heller ikke er blitt solgt så mange (når vi tar hensyn til påsken), så har boligprisene gått ned 0,3 %. Det er faktisk svakere enn normalt, april pleier å gi en moderat stigning.

Nå er 0,3 % nedgang svært lite, og er i seg selv ikke noe vi normalt bruker store bokstaver for å beskrive. Jeg mener likevel at denne nedgangen er et kraftig sunnhetstegn for det norske boligmarkedet, og gjør at Øystein Olsen ikke trenger å ligge søvnløshet om natten for å roe boligmarkedet med høyere renter.

Boligmarkedet har lenge blitt beskrevet som overopphetet. Det er riktig at vi har lagt bak oss et svært sterkt første kvartal, men første kvartal har nesten alltid vært sterkt. Vi har det siste året hatt en prisvekst på 8 %, men det er store forskjeller både regionalt og på boligtyper. Et eksempel er eneboliger som har steget under 4% på et år, et nivå som få vil karakterisere som en prisboble.

Og selv om gjeldsnivået til nordmenn er historisk høyt, så er nordmenns evne til å håndtere nivåene absolutt under kontroll og gjeldsveksten er heller ikke faretruende høy.

I sum vitner det om et boligmarkedet med et bærekraftig og sterkt fundament, som også vil tåle tøffere tider (Les; høyere renter, øke arbeidsledighet osv)

Vi ser nå svært høy aktivitet i boligmarkedet uten at boligprisene stiger. Hva skyldes dette?
  1. Nye boligprosjekter har kommet ut i markedet, og boligkjøperne har nå mye mer å velge i enn på lenge. Når det i tillegg rapporteres om at salgene går bra så blir det færre potensielle kjøpere på hvert salgsobjekt. Vi har lenge pekt på dette som nøkkelen for et stabilt boligmarked, og nå ser vi at det nærmer seg en stabilisering nok en gang. Men det måtte stigende boligpriser til for at prosjektene skulle komme ut på markedet.
  2. Vårflommen. Fredag 29. april ble nesten 1000 boliger lagt ut på FINN. Det er lenge siden volumet har økt såpass mye, og det tyder på at vårflommen er på vei.

I perioden vi går inn i vil markedet også endre karakter.

Nå har vi vært inne i noen måneder der det helt klart har vært selgers marked i store deler av landet. Den skjevheten der etterspørselen har vært mye større enn tilbudsssiden har allerede endret seg mange steder, og med en større balanse vil vi se færre interessenter på visningene og færre budgivere på hver bolig. Tempoet vil nok gå ned noe, men det vil bli høy omsetning. Men det er først og fremst de boligselgerne som ikke forventer prisrekord i nabolaget som nå vil få solgt. Det blir sannsynligvis lengre mellom prisrekorder fremover. Og godt er det!

For en som jobber midt i boligmarkedet er det derfor enkelt å gjøre som Bjørnstjerne Bjørnson, jeg velger meg april. Et velfungerende boligmarked med forutsigbare priser, der selgerne og kjøperne finner hverandre. Et slikt marked erpositivt for hele den norske økonomien.





Kaffelatte generasjonen sliter med den Gordiske knuten

7. april inviterte NBBL Heikki Holmås fra SV, Henrik Asheim fra Høyre, Margareth Eide Hillested fra SP, Geir Ove Skogø i USBL og undertegnende til boligpolitisk debatt.

Temaet var førstegangskjøperne og boligmarkedet, en Gordisk knute i dagens boligmarked.

Den unge generasjonen bærer åpenbare preg av å være en ”kaffe latte-generasjon”, der det for mange er viktigere å bo i nærheten av kaffebaren enn marka eller offentlig kommunikasjon. Men realitetene tar raskt inn en førstegangskjøper, for de fleste blir det ikke snakk om hvor man kan kjøpe, det er mer om man får kjøpt sin første bolig.

For det første er det i dag praktisk talt umulig å få seg lån som ung uten hjelp. Etter det finansielle jordskjelvet finanskrisen tross alt var, har Finanstilsynet strammet kraftig inn på bankenes utlånsmuligheter. Uten tilleggssikkerhet kreves det 10 % egenkapital for å låne penger, en umulig situasjon for mange unge. De sitter da fastlåst i et knalldyrt leiemarked mens de sparer penger. Samtidig stiger boligprisene ytterligere, slik at terskelen blir enda høyere.

Dagens boligtapere er de som ikke kommer seg inn i boligmarkedet!

Det er derfor svært viktig å bruke Husbankens startlån aktivt for å få unge inn i markedet. Men en av de store utfordringene med startlån-ordningen er at kommunene må ta høyrisiko-elementet i lånene, og kommuner med dårlig råd ikke nødvendigvis motiveres av å ta denne risikoen. Dessuten er det for mange kommuner viktigere å få inn mer inntektsbringende ”skattekunder” enn førstegangskjøperne når de regulerer tomteområder.

Men selv med skriftlig lånebevis møter førstegangskjøperne utfordringer. De skal jo finne et sted å bo, og de må jo bo der de trenger bolig, nemlig innenfor rekkevidde til jobb eller skole.

Problemet er at når en gjennomsnittsleilighet i de største byene koster rundt kr 40.000,- per kvadratmeter, så er terskelen for å komme inn veldig høy.

Den beste løsningen for å motvirke de høye prisene er å bygge nok boliger, men det er nesten ingen utbyggere i dag som bygger prosjekter tilpasset førstegangskjøperne. De siste årene har det kommet en rekke krav som har gjort nettopp de mindre leilighetene mye dyrere, enten vi snakker om universell utforming, energikrav, uavhengig sluttkontroll, elektroforskrifter, økte garantikrav osv osv. En rekke gode tiltak som dessverre har en betydelig negativ konsekvens i en vesentlig høyere pris.

Et prosjekt med leiligheter på 30 kvm (typisk for førstegangskjøperne) koster ca kr 20.000,- pr/kvm mer å bygge i dag enn for 5 år siden, viser analyser uformet av Selvaag.

Konsekvensen er at prosjekter for førstegangskjøpere ikke blir bygd, noe som igjen gir mindre tilbudsside som da presser boligprisene i det totale boligmarkedet oppover. 

Vi har i lang tid ropt at politikerne må komme på banen for å sikre stabil boligbygging. Befolkningen i Norge vokser årlig med 60.000 mennesker, når vi de siste årene har bygget ca 20.000 boliger så ser alle utfordringene.

I sagnet om den gordiske knuten kom Aleksander den Store og fant løsningen. Vi trenger en politiker som tar Aleksander sin rolle, en politiker som gjør stabil boligbygging til en kampsak.

Vi må sikre nok boliger til førstegangskjøperne for å gjøre inngangsbilletten overkommelig. Vi må få et fleksibelt regelverk, mer effektive og offensive kommuner og rimeligere byggeprosjekter. Vi må ha tilgjengeliggjøring av nok tomteareal.  

Men først og fremst må vi ha en helhetlig boligpolitikk, den finnes ikke i dag!

Heikki Holmås avsluttet debatten med en erkjennelse, som jeg mener er viktig og nødvendig;
”Vi har dyttet ansvaret om nok boligbygging ut i kommunene. Det er et problem!”

Det er en god begynnelse å erkjenne at ”Stabil boligbygging” er et ansvar som bør ligge på mange flere enn kommunene. Men vi trenger store endringer , og ord må bli handling for å bli den norske boligmarkedets Aleksander den Store.

Stabil boligbygging – NÅ!

Vi har vært gjennom noen måneder med kraftig boligprisvekst. De månedene veksten har vart har det vært snakket mye om eskalerende boligpriser grunnet lav rente, skattesystemet og/eller løssluppen utlånspolitikk hos bankene.
Selv om renten og skattesystemet kan ha innvirkning på markedet, er dette i verste fall mindre påvirkning på oppgangen den siste tiden. Bankene skal, i motsetning til i 2006 og 2007, slippe å få skylden. Utlånspolitikken til bankene er mer restriktiv nå enn den har vært tidligere i gode tider. 
Hovedårsaken til boligprisoppgangen er utvilsomt for lite boligbygging . Vi har de siste årene bygd ca 20.000 boliger hvert år, mens det estimeres et behov på et sted mellom 30.000 og 40.000. Det sier seg da selv at det er et skrikende behov der ute!
Fortsetter dette vil vi bygge oss ned i en boligkrise i dette landet!
Krisen kan i verste fall gi en usunn boligprisvekst, som til slutt vil resultere i enorme svingninger i boligprisene. Dette er en betydelig trussel mot norsk økonomi, som ikke løses gjennom endret skattesystem eller strengere banker. Stabile boligpriser sikres ved å tilrettelegge for bygging av nok boliger..
Vi ser nå at tilbudssiden er i ferd med å bedre seg i markedet, det er derfor grunn til optimisme når det gjelder prisutviklingen, vi nærmer oss en utflating.
Vi mener likevel at temaet STABIL BOLIGBYGGING må komme mye høyere på den politiske agendaen, norske husholdningers økonomi er bygget rundt hus og hjem, dette er viktig for absolutt alle i Norges land.
Vi savner en nasjonal plan som sikrer nok boligmasse i Norge. Det er i dag 5-6 ulike departementer som regulerer ulike deler av boligmarkedet. Kommunene styrer hvilke prosjekter som kommer hvor, mens fylkeskommune og/eller staten trekkes inn når man snakker om utbygging av infrastruktur, veinett og/eller offentlig kommunikasjon. Alle ser hvilke politiske utfordringer vi står ovenfor da. Ansvaret for norsk boligpolitikk er med andre ord gjennomført diversifisert mellom ulike departementer og mellom kommune og stat.
Vi må kunne stille enda strengere krav til kommune, vi trenger tilgjengeliggjøring av tomter, vi trenger effektive saksbehandlingsprosesser og vi trenger ikke flere fordyrende regler, som i verste fall medfører at mange prosjekter aldri ser dagens lys.
Vi har en rekke forslag til løsninger, men det viktigste er at politikerne nå setter boligbygging  på dagsorden.
Det trengs, for vi ser absolutt ingen rød tråd i boligpolitikken i Norge i dag!

Nå må alle ta et ansvar!

De siste årene har vi endelig klart å snu oppfatningen av bransjen. Jeg får stadig hyggelig bekreftelser på at mange oppfatter bransjen som mye mer seriøs, vi har tatt store steg omdømmemessig. Men det tar uhyre kort tid å rive ned det som det har tett år å bygge opp. Hvis vi skal oppnå det omdømme vi mener vi fortjener så må vi alle ta et ansvar.

Ansvaret går på veldig mye mer enn å megle eiendom. Det handler om mye mer enn å skape fornøyde selgere og kjøpere.
Det handler om hvilket inntrykk du etterlater deg til enhver tid. Et omdømme dannes på summen av de stolte øyeblikkene.
Markedet vi jobber i er bedre enn på lenge, og det forplikter oss alle til å tenke oss om. Vi må nå opptre fornuftig og nøkternt, men de siste ukene har vi dessverre erfart flere situasjoner som heller bygger omdømme ned enn opp.
Dagens Næringsliv hadde lørdag 13. mars en reportasje om bransjens nye ”supermeglere”. Jeg er helt sikker på at mange, og kanskje alle, av de omtalte meglerne er flinke til å både skape gode salg og fornøyde kunder.
Det som er trist er at det etterlater et inntrykk av en bransje med lykkejegere som er ute etter ”neste salg” og som tjener millionlønninger og kjører dyre biler.
Dette er ikke et inntrykk som samsvarer med den opplevelsen bransjen selv har om seg selv. Slike inntrykk er svært uheldige når vi skal jobbe inn mot politikere, det offentlige, media og opinionen. Det er vanskelig å nå gjennom med budskap om en bransje med pressede marginer og som først og fremst er ute etter å drive etter skikkelig prinsipper i en skikkelig bransje. Slike reportasjer gir en mye brattere motbakke før vi når målseilet!
Når vi denne uken får oppslag om både falske bud (Bergen) og megler som selger bolig selv (Oslo), så ser vi en klar tendens i at de negative sakene kommer tettere.
Det å ta avstand fra ulovligheter bør være enkelt, men selv lovlige handlinger kan ha uheldige virkninger. En god moral viser gjennom riktige og gode beslutninger når du møter problemstillinger som ikke reguleres av lover og regler.
En megler skal alltid utvise en god moral, det skal bygge vårt omdømme!
Over tid får vi det omdømme vi fortjener. Da må vi alle stå sammen og fronte en bransje som står for tillit, seriøsitet, hardt arbeid og sunne verdier. 
Men vi må altså begynne med oss selv!

NEF – viktigere enn noen sinne

Norges Eiendomsmeglerforbund runder i disse dager 2.000 medlemmer. Vi har opplevd en gledelig økning hele det siste året, og ekstra gledelig er det å se at antall eiendomsmeglere i forbundet også har økt etter at vi har åpnet for nye medlemskategorier. Dette viser hvor riktig beslutningen vår var.
Vi har i NEF lange tradisjoner om å være den ledende og sentrale kursleverandøren til bransjen. Nå som vi har fått lovpålagt etterutdanning, for øvrig et nivå NEF medlemmer har hatt som krav i mange år, så åpner det seg et mye større marked. Det igjen skaper store muligheter for oss, samtidig som vi ser en skjerpet konkurranse fra eksterne kursleverandører og kjedenes internkurs.
Vår rolle alltid være at NEF er en garantist for kvalitet. Men kvalitet koster, og da vil vi nok se at det er kurs som ofte er billigere enn det NEF klarer å levere. Men med den tyngden og erfaringen NEF har så vil vi nok også i fremtiden være attraktive både på de store konferansene og enkeltkurs.
Men vel så viktig er likevel NEF som bransjens frontkjemper. Vi skal være ditt talerør, enten vi skal holde fanen høyt i media eller i våre møter med Finanstilsynet, forbrukermyndigheter, politikere, departementer osv osv
Eiendomsmeglerbransjen har i mange år slitt med anseelsen. Selv om mange av oss opplever dette som ufortjent, er det noe vi må ta alvorlig. Det å bygge opp omdømme til bransjen er en tidkrevende prosess.
I mange samtaler med Finanstilsynet, Forbrukerombudet, politikere, journalister osv får vi som bransje mye skryt. De som følger oss tett ser en bransje som har gjennomgått en stor forandring, og som jobber seriøst og hardt for å gjøre en best mulig jobb.  De som ikke følger oss like tett har dessverre ikke like positivt inntrykk. Det å endre virkelighetsoppfatningen hos forbrukerne er en utrolig mye lengre og tidkrevende prosess.
Vi er avhengig av at hver enkelt megler leverer slik vi ønsker vårt omdømme skal være. Jeg har sagt flere ganger at en eiendomsmegler skal skape stolte øyeblikk i hverdagen, og det er summen av disse stolte øyeblikkene som skaper bransjens omdømme. Dette ansvaret ligger på hver og en av oss.
Samtidig skal vi i NEF være din frontkjemper for å bedre omdømme. Vår klare mediastrategi er å snakke med en klar, tydelig og ærlig stemme. Det å være ærlig i budskapet skaper tillit!
NEF er blitt viktigere enn noensinne, som frontkjemper for megleres stolte øyeblikk!