hits

juni 2011

Vi trenger en boligminister!

Det å sitte i en kommentatorrolle til politiske prosesser kan sammenlignes med å sitte i opposisjon, det er veldig enkelt å ”sparke” på de som bestemmer og som ikke ”skjønner” alvoret.
Det er nå på tide med ros til partier i sittende regjering, både Arbeiderpartiet og SV har nå satt boligpolitikk på agendaen, og det på en konkret og god måte.
Jeg deltok i forrige uke på Arbeiderpartiets boligpolitiske seminar på Stortinget, i regi av stortingsrepresentant Håkon Haugli. Det at regjeringens største parti avholder et slikt seminar er meget positivt, men enda mer gledelig er konklusjonen;
”Vi må få på plass rammebetingelser for å sikre bygging av nok boliger i et langsiktig perspektiv.”
Vi ser nå en politisk innrømmelse om at vi har manglet en helhetlig boligpolitikk i Norge. Vi ser stadig flere politikere, på tvers av partiene, ta til orde for at vi må løfte denne debatten på et mye høyere nivå.
Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at det kan bygges nok boliger for å møte den stadig økende etterspørselen, enten vi snakker om tilgjengeliggjøring av tomter, bygging av nok studentboliger, tilskuddsordninger, styrking av Husbanken, skape et bedre og smidigere regeleverk osv osv.  
Nevnte Haugli, Bård Folke Fredriksen og Heikki Holmås har markert seg aktivt i media den siste tiden i mange av disse sakene, noe som gir meg håp om at vi vil se grep som langt på vei ikke vil skape de store politiske motsetningene og at vi denne gangen ser ord bli handling.
Men for å skape et langsiktig fokus på boligpolitikken må vi starte med ansvarliggjøringen på overordnet nivå. I dag forvaltes boligpolitikken av fem stortingskomiteer og fire statsråder, der det overordnede ansvaret er fullstendig pulverisert mellom stat, kommune og det private markedet.  
I mange andre europeiske land har de en egen boligminister som har det overordnede boligpolitiske ansvaret. Det er kanskje på tide i Norge også?
Vi har tross alt verdens høyeste andel av mennesker som eier sin egen bolig (80 %), det er da utrolig viktig at disse verdiene forvaltes riktig. 

Bolighandel - uten sikkerhetsnett?

Gårsdagens ”breaking news” var to studier av SIFO og TNS Gallup, som har kartlagt boligtransaksjoner i Norge. Studiene gir en lite overraskende konklusjon; boligkjøperne opplever usikkerhet når de skal kjøpe bolig.

I gårsdagens presseoppslag ble Forbrukerrådets direktør Randi Flesland, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken og undertegnede behørig sitert. Vi var alle skjønt enige om at det var viktig å sikre trygghet i bolighandelen.

Det er likevel viktig å nå skille mellom reell usikkerhet og opplevelsen av usikkerhet. Når det årlig omsettes ca 120 000 boliger hvert år, så er det forsvinnende lite konflikter mellom selgere og kjøpere.

Det klages også lite på eiendomsmeglerbransjens tjenester, kun ca 200 klager i 2010, hvor 40 % av klagene ga klagerne medhold, vitner om en bransje som stort sett leverer fornøyde kunder, både på selger og kjøpersiden.

Men det at det er lite konflikter og/eller klager er ingen garanti for at det er trygt.

Vi nordmenn er oppdratt med at vi skal kjøpe egen bolig. Dette har vært en sentral politisk målsetting gjennom generasjoner, og uavhengig av farge på regjeringspartiene. Det er nok mye av grunnen til at vi i Norge har et svært transparent boligmarked med felles markedsføringsplattform, et gjennomregulert lovverk og svært opplyste forbrukere som både snakker om kvadratmeterpriser, budfrister og som svært ofte kjenner rettighetene sine godt.  

Jeg mener derfor vi først og fremst snakker om opplevelsen av utrygghet fremfor en reell utrygghet.
Men selv opplevelsen av utrygghet skal vi ta alvorlig, og dessuten kan den reelle tryggheten alltid økes.

Obligatorisk boligsalgsrapporter
Det er i rapportene trukket frem behovet for grundigere tekniske rapporter. Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF) har vært initiativtaker og pådriver for en obligatorisk boligsalgsrapport i flere år.
Når Lysbakken varsler tiltak, og trekker frem lovpålagt boligssalgsrapport, så slår han inn åpne dører. Det har vært bred enighet om hovedprinsippene rundt dette lenge. Det endelige vedtaket ligger nå klart på Stortinget og vi er en samlet bransje som ser frem til at dette kommer.

Servicehefte
I gårsdagens oppslag trakk Randi Flesland frem behovet for et servicehefte for boliger. Ingen ny tanke, men den er god. Jeg tror likevel vi ikke skal detaljregulere for mye før man har sett effekten av obligatorisk boligsalgsrapport. Vi må ikke fordyre transaksjonsprosessene for forbrukerne unødvendig.

Budrunder
Forbrukerrådet skriver på sine hjemmesider at ”Forbrukerne opplever budrunden som både krevende og usikker.”

Budrunder er ofte krevende og usikre. Alle budrunder lever sitt eget liv, og det er nettopp i slike situasjoner verdien av en erfaren og flink megler virkelig kommer tydelig frem.

Det er likevel viktig å huske på at det er forbrukerne som setter premissene i forhandlingene. Korte frister er ikke noe meglerne ønsker, det er forbrukernes spill seg i mellom som ofte presser dette frem. Det er likevel vanskelig å se for seg begrensninger i denne valgfriheten. Med påtvungne lengre frister vil fenomenet med budgivning direkte mellom budgivere og selgere øke, noe som har vist seg å være et fenomen forbundet med mange komplikasjoner og konflikter.

Vi har blitt invitert av statsråd Audun Lysbakken til et møte der vi skal diskutere mulige tiltak for å etablere en opplevelse av en tryggere og mer oversiktlig bolighandel i Norge. Det ser vi frem til, men jeg tror det er viktig å være klar over at både selgere og kjøpere har et betydelig sikkerhetsnett i lovgivningen i dag.

Å selge og/eller kjøpe bolig i Norge er trygt – vel og merke hvis det skjer ved hjelp av megler.