hits

august 2013

Boligdebatt på Rødt sine premisser, i regi av NRK

Valgkampens første boligdebatt på NRKs valgstudio i går tok ikke boligpolitikken på alvor.

I går kveld på NRKs valgstudio var vi vitne til valgkampens første debatt om boligpolitikk.

Det var en forstemmende oppvisning, og svært skuffende for oss som jobber med og er engasjert i boligpolitikk. NRKs valgredaksjon hadde valgt en vinkling og et panel som har liten relevans for det norske boligmarkedet og det som vil bli boligpolitikken de neste fire årene.

Marginale SV og Rødt
NRK hadde valgt SVs utviklingsminister Heikki Holmås og Rødts leder Bjørnar Moxnes til å representere venstresiden i debatten, mens de borgerlige var representert med finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner og Venstres stortingskandidat Guri Melby.

Det var merkelig prioritering. Hvor var de ansvarlig for boligpolitikken ført i landet de siste åtte årene?

Det er kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp), samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) statsminister Jens Stoltenberg (Ap), finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) og til dels miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (Sv) som styrer de viktigste boligpolitiske virkemidlene i Norge i dag. Fra opposisjonen manglet FrP, som har vært det klart mest offensive partiet i boligpolitiske spørsmål.

Det kunne umulig bli en konstruktiv boligdebatt uten noen av disse.

Allmenne boliger
Vinklingen på NRKs boligdebatt var lagt på SV og Rødts premisser. Det er kritikkverdig.

Ikke bare representerer SV og Rødt langt under ti prosent av velgerne på dagens målinger. De er også de eneste partiene som ønsker seg tilbake til en boligpolitikk før Willoch-regjeringens liberaliseringer i 1981. SV og Rødt ønsker reguleringer av leie og kjøpspriser og statlig og kommunal subsidiering av tomtekjøp og boligbygging. Ingen andre partier ønsker det.

NRK hadde tatt turen til Danmark for inspirasjon og laget en reportasje om deres system med allmenne boliger. Det er et subsidiert boligsamvirke med regulerte husleier. 1 av 5 dansker bor i allmenne boliger, og det fungerer godt i Danmark.

Men dette er et system som ikke er kompatibelt med den norske boligmodellen, blant på grunn av hvordan det norske skattesystemet er innrettet. Fradragsrett på skatten for gjeldsrenter, slik vi kjenner det fra Norge, finnes ikke i samme grad i verken Danmark eller Sverige.

Og det er utenkelig at den norske staten i dag skal etablere et tilsvarende system. Kostnaden ville blitt enorm.

Derfor var NRKs vinkling på Danmarks allmenne boliger søkt og uten rot i norsk virkelighet.

Den norske boligmodellen
En boligdebatt i norsk valgkamp må foregå på norske premisser.

Den norske boligmodellen er en suksesshistorie, og det som skiller oss fra våre naboland Sverige og Danmark, er en høy andel selveiere. Allerede i 1920 var over 50% av norske husstander selveiere. Denne linjen ble videreført av det første norske boligkooperativet, Oslo Bolig og Sparelag (OBOS), etablert i 1929, som skilte seg fra tilsvarende boligkooperativer i andre land. Medlemmene skulle ikke leie boligen fra boligkooperativet. De skulle eie den selv, som en andel i et borettslag.

Disse to faktorene har lagt grunnlaget for den norske boligmodellen, og gjort at det norske boligmarkedet er et av de mest velfungerende i verden.

I løpet av et liv eier 98 % av alle nordmenn sin egen bolig. 8 av 10 eier sin egen bolig til en hver tid. Det er en demokratisering av eierskap og boligen er nordmenns foretrukne spareform.

Boligmodellen er under press
Men situasjonen er på ingen måte rosenrød. Den norske boligmodellen er under press.

Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner innen 2030. Det betyr at det må bygges mye i årene som kommer, og det har dessverre blitt bygget for lite de siste årene. Etter finanskrisen sank boligbyggingen dramatisk, og for første gang i etterkrigstiden fulgte ikke lenger boligbyggingen befolkningsveksten.

Det viktigste boligpolitiske tiltaket er økt boligbygging. Spørsmålet er: Hvordan kan boligbyggingen økes?

Det er markedet og de private boligbyggerne som bygger boliger i Norge. Vi trenger tiltak for raskere bygging.

Derfor må vi må diskutere egenkapitalkravet ved boliglån, den kompliserte Plan- og bygningsloven, bygging av studentboliger, uhensiktsmessige kommune og fylkesgrenser og manglende og treg utbygging av vei og bane.

Å trekke den danske boligmodellen inn i den norske valgkampen, slik NRK gjorde i går, er meningsløst og kontraproduktivt. En total avsporing i en viktig debatt, som gjør at en av Norge største utfordringer, nemlig å bygge landet for fremtiden, faller i bakevjen.

Hvor i all verden er det blitt av boligdebatten i årets valgkamp?

De Grønnes boligpolitikk er lilla

Jeg må innrømme at jeg var forutinntatt da jeg tok tak i de grønnes partiprogram.

Et parti som krever sin rett til å være blokkuavhengig og som vil ha oss tilbake til det glade 80 tall, er ikke et parti jeg trodde jeg skulle ta seriøst. Men velgerne har tatt De Grønne seriøst, og som en ivrig debattant innen boligpolitiske spørsmål ble jeg nysgjerrig. Hvordan er De Grønnes boligpolitikk?

Partiprogrammet begynte slik jeg regnet med det skulle være, boligprisene er altfor høye. Javel, tenkte jeg, sammenlignet med hva? Men siden De Grønne ikke er alene om det standpunktet, ville jeg se hvordan partiet ville regulere prisnivået. Jeg fryktet politiske grep lik Rødt sine, som vil fjerne hele det frie boligmarkedet.

Men, neida, her kom mange positive forslag, det også godt blandet med røde og blåe nyanser i seg (mine kommentarer i fet skrift);

  • De Grønne ønsker seg et Plan-, bolig -og bygningsdepartement. Her må det tenkes overordnet og helhetlig, mener partiet. Dette er helt i tråd med Eff sitt forslag om et eget Boligdepartement.
  • De Grønne ønsker at Husbanken også skal gi lån til enkeltpersoner som vil kjøpe eller oppføre boliger, på samme vilkår som dagens startlån og uten behovsprøving. Dette er vi også enig i, når dagens urimelige egenkapitalkrav er førende. Egenkapitalkravet sier for øvrig De Grønne ingenting om.
  • De Grønne ønsker å bygge minst 3 000 studentboliger per år inntil behovet er dekket. Nok en gang applaus for et godt forslag.
  • De Grønne ønsker å forenkle teknisk forskrift til plan- og bygningsloven og lempe på kravene til universell utforming for de minste boligene. Dette for å gjøre det mulig å bygge enkelt, miljøvennlig og billig. De Grønne imponerer igjen over hvor «to the point» partiet har sett utfordringene.
  • De Grønne vil heve taket for BSU-ordningen (Boligsparing for ungdom) til 4G (kr. 328.488 i 2012) - Vi fortsetter å rose partiet for positive tiltak!

I sum var dette gode løsninger, og det var løsninger som både vil stimulere til økt boligbygging og konkret avhjelpe førstegangskjøperne inn i markedet. Begge deler fortjener de ros for.

Så får vi heller bære over med en del av de andre forslagene, enten vi snakker om hardere beskatning av sekundærboliger, begrensninger på rentefradraget, verning av all matjord, større kommunale oppkjøp av boliger i de store byene osv. Ingen politiske partier har kun gode forslag i boligpolitikken, men De Grønne har et av de bedre. Ikke minst har de gode forslag som vil gi flere og billigere boliger, det har vært mangelvare i norsk boligpolitikk de siste årene.   

Dessuten evnet de å være blokkuavhengig. Den boligpolitiske delen av partiprogrammet hadde en god blanding av røde og blåe forslag. De Grønnes boligpolitikk endte opp i lilla farge, med noen grønne nyanser.

Har du lyst - har du lov?

Et av Regjeringens mest konkrete boligpolitiske tiltak de siste årene er bolystmidler. Ja du leste riktig, har du lyst til å bo, så har du lov til å søke om statlige kroner.

Men staten har definert hva slags lyst som fortjener statlig støtte. Her må du ha LYST til å bo i norske bygder, bolystmidlene skal gjøre norske bygder mer attraktive. Tiltaket er rettet for å motvirke flyttemønstre mot byene.

Det er endeløse eksempler på førstegangskjøpere som har virkelig lyst til å kjøpe bolig, men de får ikke lov . Førstegangskjøperen må bo i rimelig nærhet til studieplassen eller jobben sin, og det er jo som alle vet i byområder. Men da har man jo ikke en type lyst som staten vil at vi skal ha.

Regjeringen har i år bevilget 55 millioner til dette prosjektet. Til sammen i fire årsperioden har man brukt 179 millioner på bolyst.

Det bør være mulig å skape mye bolyst for 179 millioner kroner.

Det å kritisere Bolyst-prosjektet, er nesten som å kritisere universell utforming, det er politisk ukorrekt. Problemet er bare at paradokset blir så uhorvelig stort når det i år bevilges 55 millioner til boprosjekter i bygdene, samtidig som vi vet at behovet for boliger er desidert størst i byene.

Det blir ikke mindre paradoksalt å se statlig bolyst-penger i kontrast til alle de stakkars førstegangskjøperne som blir stengt utenfor markedet .

Vi har lenge sett at kommunal- og regionaldepartementet har hatt som mål å legge til rette for at distriktskommunene blir mer attraktive bosteder. Det er altså en statlig oppgave å motvirke en global urbaniseringstrend, og det er en statlig oppgave å legge hindre for kjøpergrupper å etablere seg i byene gjennom strenge egenkapitalkrav og dyre tekniske forskrifter som skaper mindre boligbygging.

Bolystmidlene er en symbolsk viktig sak for Senterpartiet, og er et godt eksempel på at selv små partier får gjennomslag for sin politikk hvis de sitter i Regjering.

Vi trenger en boligpolitikk der den norske boligmodellen blir gjeninnført, der førstegangskjøperne ikke stenges utenfor markedet og staten er en katalysator og ikke bremsekloss i boligbyggingen.


 

Hvordan skal politikerne bygge landet videre?

Helt siden andre verdenskrig har det vært et tverrpolitisk mål at vi skal eie vår egen bolig. Åtte av ti nordmenn gjør det i dag. Det har vært bred politisk enighet om at dette har vært en vellykket strategi. Den norske boligmodellen er en viktig bærebjelke i det norske velferdssamfunnet.

Det er viktig å ha med seg dette historiske bakteppe når man skal forstå og diskutere dagens boligpolitiske spørsmål. Når politikere i flere generasjoner har motivert det norske folk inn i boligmarkedet, vil en endring i skattesystemet kunne gjøre alle boligeiere til skattegisler. En endring må derfor være godt forankret og begrunnet. Når strenge egenkapitalkrav holder potensielle førstegangskjøpere utenfor markedet, er det et brudd med den norske boligmodellen, og skaper naturlig sterke reaksjoner. Vi har tradisjon for å legge til rette for førstegangskjøpere for å få dem inn på markedet.

Boligen er det viktigste for Ola Nordmann, både finansielt og emosjonelt. Boligen er for mange den eneste sparebøssen man har. Det er derfor forståelig at retningen på boligprisene engasjerer. Dessuten er nordmenn kanskje verdensmestre i redebygging. Få land bruker så mye penger per innbygger på oppussing og interiør.

Hvert år skifter ca. 150 000 boliger eiere. Det er særdeles viktig at et marked som betyr så mye for så mange, er velfungerende. Vi har store boligpolitiske utfordringer foran oss. Norges befolkning forventes å vokse fra 5 til 6 millioner frem til 2029. Veksten vil kreve mange nye boliger i storbyene ? der det allerede er stort press. Dette krever tøffe prioriteringer innen blant annet samferdsel og jordvern.

Samtidig er det viktig å være klar over at ved nærmest alle «boligkrakk» har for mye boligbygging vært en viktig forklaring. Vi må derfor ha tilstrekkelig boligbygging, ikke alltid mer boligbygging. Utvilsomt en krevende balansegang.

Vi utfordrer på onsdag fire av Norges topp-politikere til å svare på hvordan de ønsker å bygge landet videre. Miljøvernminister Baard Vegar Solhjell, boligpolitisk talsmann i Høyre Michael Tetchner, boligpolitisk talsmann i Arbeiderpartiet Eirik Sivertsen og nestleder i fremskrittspartiet Ketil Solvik-Olsen braker sammen i en boligpolitisk debatt. Du kan melde deg på her www.effevent.no , kun få plasser igjen, det er kostnadsfritt å delta, men påmelding kreves.  

Meld deg på i dag!

 

En generasjon boligtapere

Vet du hva den norske boligmodellen er?

Det er å eie sin egen bolig.

Helt siden andre verdenskrig har det vært et tverrpolitisk mål at nordmenn skal eie sin egen bolig. Når vi i 2013 står med fasiten i hånden, er nok de fleste enige om at dette har vært vellykket politikk. Å eie egen bolig, har både vært en god investering og en fornuftig sparing gjennom nedbetaling av lån. 

Vi har de siste årene sett en politikk som kraftig bryter med den norske boligmodellen. Fokuset har gått fra å drive en aktiv politikk for å hjelpe førstegangskjøpere inn i markedet, til aktivt å sette opp hindringer for førstegangskjøpere som vil inn i markedet. Er du i dag ung og ikke heldig med utdeling av bemidlede foreldre, har du små muligheter til å komme inn i boligmarkedet. 

Jeg skal gi deg noen eksempler. 

Egenkapitalkrav

Finanstilsynet økte for ca. 2 år siden kravet til egenkapital ved kjøp av bolig fra 10 til 15 %. I tillegg skjerpet Finanstilsynet krav til betjeningsevne, du skal nå tåle en minimum renteøkning på 5 % (totalt ca. 9 % i dag). 

Egenkapitalkravet rammer blindt og usosialt. Tiltakene skaper et klasseskille, der unge kjøpere med solide utdannelser og trygge rammer ikke kommer inn grunnet et rigid egenkapitalkrav. Når du sitter med gjeld på 300-400.000,- fra lånekassen etter fullført utdannelse, vil det ta mange år før du har nok egenkapital til å komme deg inn på markedet. I mellomtiden tvinges potensielle førstegangskjøpere å ha månedlige kostnader på kanskje 50 % mer med å betale leie i et rådyrt leiemarked. Det er overraskende at en rødgrønn regjering  styrer en hel generasjon ut på sidelinjen i det norske boligmarkedet.

Bankene bør gis tillit til å vurdere låntagernes betjeningsevne. Kravene til å tåle en betydelig høyere rente er fornuftig, men har du i dag økonomi til å tåle et rentenivå på 9 % så bør du få lov til å kjøpe bolig!

Bygging av studentboliger

Et av de sikreste høsttegnene vi har, er boligkrise for studenter i forbindelse med studiestart. Behovet for mange flere studentboliger har vært velkjent, men regjeringen har her gjort lite. Når vi nå er midt i valgkampen er plutselig alle partier for bygging av mange flere studentboliger, men her holder det ikke med ord, her må vi se aksjon! Flere studentboliger vil både lette presset i leiemarkedet og det totale boligmarkedet. Her har vi forventninger til at det gjøres strakstiltak ved førstkommende statsbudsjett!

Restriktive kommuner

Oslo kommune vedtok for noen år siden begrensning i bygging av små leiligheter ved nye byggeprosjekter i Oslo sentrum, forstå det den som kan.... Utbyggerne har ikke fått lov av kommunen å bygge små leiligheter, enda det er småleiligheter som etterspørres i sentrum. Konsekvensen har vært at de få, små leilighetene som har vært tillatt bygd i prosjektene, har blitt revet vekk når nye prosjekter legges ut, til priser som ihvertfall førstegangskjøperne ikke har råd til. 

Kommuner bør ikke ha mulighet til å torpedere markedet på denne måten, og det bør som hovedregel være mulig å bygge den type boliger markedet etterspør. 

Tekniske krav

Politikerne har gjennom dyre tekniske krav, gjort det nærmest umulig å bygge små, billige leiligheter. Kravet til universell tilgjengelighet for alle boliger, gjør det nesten ikke mulig å bygge leiligheter på under 40 kvadratmeter, det blir ihvertfall fryktelig dyrt. Regjeringen har foreslått et unntak fra kravet til universell tilgjengelighet, det er ved bygging av studentboliger. Et fornuftig unntak, men da må dette også utvides til også å omfatte alle leiligheter under 50 kvadratmeter. Det er dessuten et tankekors at Regjeringen kun gir unntak ved byggeprosjekter de selv skal finansiere.

I sum er det enkelt å konkludere med at vi trenger en ny boligpolitikk i Norge, der førstegangskjøperne settes høyt på agendaen. Nå er vi i ferd med å få en generasjon med boligtapere.

Gjeninnfør den norske boligmodellen, hjelp førstegangskjøperne inn i markedet!

 

 

Hjelp, boligprisene stuper!!!

Nei, nå er det bare å pakke sammen dere. Boligprisene falt med 2,1 % i juli, og vi ser begynnelsen på dystre tider. Dommedagsprofetene får endelig rett,  nå sprekker den berømte boligboblen. Har du ikke solgt boligen din ennå, så må du skynde deg.....

Dette er frykten som skaper lesere. Samme virkemiddel brukte jeg nå, det beklager jeg virkelig. Overskriften min stemmer på ingen måte med hva jeg tror om det norske boligmarkedet, og er et realt mageplask, akkurat som mange andre artikler om boligmarkedet i dag.  

Det er mange år siden vi har sett et sunnere boligmarked enn nå. Nedgangen i juli vil bli korrigert i august. I 2012, 2011, 2010 og 2009 steg prisene i august med 2,9 %, 2,9 %, 2,5%, 2,9%. Selv med den dårligste augustmåneden på 5 år vil vi kunne se en kraftig oppgang.

Det vi kaller et sunt og normalt boligmarked er et type marked vi hadde i alle år før finanskrisen. Markedet er mye mer prissensitivt, går du ut for høyt gir markedet rask tilbakemelding, og du må ut flere visningsrunder. Kjøperne har også mer å velge i, og sitter ofte i en forhandlingssituasjon med selger, uten konkurrerende budgivere.

Markedet vi ser nå er et marked i balanse, ikke et marked som er i ferd med å krakke.  Vi har kommet med en prognose på 5-6 % for 2013, og er i ferd med å treffe spot on. Hvis vi bryter ned vår prognose måned for måned, så er vi nesten helt på linje med fasiten hver måned, dog noe sterkere i juni og noe svakere i juli. Det vi ser nå er med andre ord forventede svingninger. 

Hvorfor er vi da moderate optimister fremover?

Vi svarer med et spørsmål; Hvorfor skulle vi ikke være det ?

Norsk økonomi er fremdeles en ledestjerne i det internasjonale farvannet, med økt sysselsetting, lav arbeidsledighet, lav rente, økt kjøpkraft og en stat med handlekraft ved behov. Når vi da supplerer dette med  fornuftig boligbygging og positive signaler i internasjonal økonomi, så skal du ha en mørk dag for å tro at juli sitt boligprisstup vil vare lenge.

Vi anbefaler heller å hoppe ut i boligmarkedet. For de som tror på stup vil nok slå seg, for de treffer bunnen raskt.